EM 2012: Fem ting vi har lært

Når tolv av seksten EM-lag har gjennomført første spillerunde har Skrivekollektivet enda ikke kommentert noen kamper løpende. Det er først og fremst fordi første spillerunde sjelden gir noen svar, men vi drister oss likevel til å kryste noen lærdommer ut av de seks kampene som er spilt til nå.

1. Spania stresser ikke

Det er ikke normalt å spille fotball uten angrepsspillere. Det høres defensivt ut, og det ser teit ut hvis det ikke fungerer. Og slik så det ut i en klokketime for Spania i går, som gikk på banen mot Italia med seks midtbanespillere og ingen spisser,  på tross av at store navn som Torres og Llorente stod klare på sidelinjen. Spania har verdens kanskje fire beste sentrale midtbanespillere i Alonso, Xavi, Fabregas og Iniestia, og valgte å ta konsekvensen, ved å bruke dem alle sammen, i tillegg til Busquets og David Silva. Det ble pent og ballsikkert, men ikke videre effektivt før enda en midtbanemann, breddeholderen Jesus Navas, kom inn i kampen etter en drøy time. Da hadde nettopp Silva og Fabregas kombinert seg gjennom Italias tette midtforsvar for hundrede gang, men for første gang raskt nok til at Chiellini og de andre stopperne ikke klarte å følge med. Det kom som et svar på Italias flotte ledermål fra di Natale, og åpnet kampen opp for et fyrverkeri av en siste halvtime.

Spania ser ikke ut til å stresses av at strategien ikke så ut til å fungere før Navas gå tiltrengt bredde til angrepsspillet, og Fabregas ga bud om at en uvant spissrolle ikke er ham så unaturlig som det ser ut på papiret. Spanjolene har så mye bredde, selvtillit og så mange alternativer at de vet at det kommer til å ordne seg, det hele. Foreløpig er 4-2-4-0-taktikken bare ille for det skjøre egoet til angriperne, som er nødt til å se den uvanlige formasjonen som et mistillitsvotum fra dag én.

2.Robben kan bli et problem for Nederland

Arjen Robben deler vannene, men det er ikke noe problem, så lenge han går på det i blant. Det gjorde han aldri i Nederlands antiklimaktiske åpner mot Danmark, som danskene heldig og ikke helt fortjent vant 1-0 lørdag kveld. Her skal nevnes at Robben stod bak Nederlands aller største mulighet, da han traff stolpen i første omgang, men både før og etterpå var Robben et ustabilt rotehode som aldri kom riktig i gang. Det lignet på den høyrekanten som i Champions League-finalen skar inn fra flanken og banket ballen utenfor tusen ganger etter hverandre*. Når han ikke lykkes, avsløres Robben for ofte som noe av en one trick pony, for dersom han mister humøret kan man sjelden vente at han har nye, mulige løsninger på det som ikke fungerer. Hvis Robben ikke kommer i gang, bør han ikke spille. Aldrende Dirk Kuyt er ikke den han en gang var, men han har arbeidsmoral, bevegelighet og disiplin nok til å holde seg på kanten og skape bredde i et nederlandsk lag som er avhengige av å bruke hele banen. Et annet, kanskje enda bedre alternativ for de oss som har tippet Klaas-Jan Huntelaar som toppskårer, er å flytte van Persie ut på kanten og gjøre plass til Schalke-spissen foran mål.

* Not intended to be a factual statement.

3. Alt kan fortsatt skje i gruppe A

Russland ser for sterke ut for denne gruppen, og det var fint å se dem dekonstruere Tjsekkia på åpningsdagen, men bak dem kan det bli kaos, og kanskje til og med litt moro. Både tsjekkerne og normalt trygge Hellas var forferdelige defensivt, Hellas særlig hjulpet av en målvakt som ikke helt visste hva som traff ham. Hyperaggressive Polen spilte dem i filler i 45 minutter, før kreftene tok slutt, og var til slutt heldige som ikke tapte det hele på gulvet. Taper Polen hatkampen mot russerne tirsdag kveld, blir veien frem tung, men ikke umulig. Jeg tror fortsatt Hellas går videre, selv om hva som helst kan skje.

4. Håpet sluknet nesten for Mario Gomez

Han jobbet på overtid, Tysklands Mario Gomez, da han gikk til værs og sikret Tyskland tre sårt tiltrengte poeng mot Portugal i knallharde gruppe B. Kulthelten Miro Klose stod klar til å komme på, og Gomez hadde hatt en kamp som lignet altfor mye på det vi har blitt vant til å se av ham i mesterskap: klønete, tung og uskarp i avslutningene. Det er synd, for den spanskfødte angriperen har sett riktig skarp ut for Bayern München denne sesongen, sett bort fra den førnevnte Champions League-finalen. At han fikk målet ga han litt pusterom, og det trenger Tyskland, for lite ha endret seg siden 2010: Når Tyskland får spille slik de er vant til, kommer få til å slå dem. Blir de nektet det, har Jogi Löws mannskap ofte manglet alternativer. Hvis Gomez klarer å holde oppe selvtilliten, kan han løse den floken, fordi Klose alltid kan komme inn fra benken og forandre en fastlåst kamp. Hvis Gomez mister formen og tvinger frem et rollebytte hvor Klose må starte, er sannsynligheten for at Gomez kan ta kampen med storm fra benken langt mindre.

5. Sesongene i europeisk toppfotball er fortsatt for lange

Alle ser fryktelig slitne ut allerede. Stokes Jon Walters, som kom inn og skapte litt røre for Irland i deres unødvendig store tap for Kroatia i går kveld, er et fortellende eksempel: Han spiller ikke på noe veldig godt lag, men likefullt kom han til EM etter en sesong der han har vært involvert i femtifire offisielle kamper siden august i fjor, landskamper ikke medregnet. Det er bøttevis av andre like trøtte bein der ute, kropper som ikke har hatt et minutts hvile siden forrige sommer, og som på grunn av disse ukene knapt får det denne sommeren heller. De nasjonale kampprogrammene gir dårlig plass til å få ut det beste av de beste, eller de nest-, tredje- eller fjerdebeste, som Walters. Det kommer til å bli enda tydeligere senere i mesterskapet.