Kvinnedagen: Hvem hykler, sa du?

Det er mulig å kritisere norske feminister på et utall måter. Å angripe parolene mot krigen i Afghanistan er bare ikke en av dem.

Siv Jensen, formann (!! – et ekstra utropstegn på Kvinnedagen, selvsagt) i Fremskrittspartiet trenger for tiden omtrent bare å se på en mikrofon for å få oppmerksomhet. Det er ikke så rart, opposisjonsleder som hun er, om enn for en opposisjon som gnager på hverandres bein og ego til lønsj hver formiddag i stortingssesjonen. Merkeligere, og tristere, er det at FrP-formannen (!!) knapt trenger å se på en mikrofon for å få skryt for å være modig, uredd og alle andre typiske dissidentord du kan finne i ordboken. Vi så det i hijabsaken (eller -sakene) og det for lengst glemte ytringsfrihetsspetakkelet fra tidligere i vinter, og bedrøvelig nok er smaksdommere fra øst og vest klare med honnørord på klistremerkene etter Jensens tradisjonsrike, hatefulle pre-8. marsutspill på FrPs valgsamling i min hjembygd Os i Hordaland i går. Du har hørt henne si det før – ja, du har sikkert hørt nesten alle FrPerne si det før, fra Carl I. Hagen til han hyggelige fyren som du pleide å snakke med på butikken; dette om de «såkalte feministene«.

Noen ganger betyr den spyttende intonasjonen at de såkalte feministene må slutte å mase om likelønn, fordi det er jenters feil at de velgere pinglete yrker til luselønn, og at vi egentlig har likelønn uansett. Atter andre ganger betyr hånlatteren i stemmen at feminisme i dag har blitt til en kamp om middelklassekvinnenes rett til å danke ut De Flinke Mennenes plasser het øverst ved styrebordene. Så også i år, selvsagt. I år er Selveste Yndlingssporten tatt ned fra hyllen: Den om venstresidens hykleri.

Siv Jensen blir nemlig «flau» over venstresiden igjen denne helgen, fordi 8. mars-komiteen, blant mange andre paroler, også gir deg valget om å tusle rundt i tog etter parolen «Norge ut av Afghanistan». Merk ordvalget, forresten: Gir deg valget. Jeg skal ikke spekulere på om Siv Jensen er vant til å gå i demonstrasjonstog, men noe kan tyde på at ikke har demonstrert for mye i gatene opp gjennom sitt politiske liv. For i førstemaitog, kvinnedagstog og de fleste andre tverrpolitiske multisakstog har du nettopp et valg. Det er derfor parolene er så mange. Kan du ikke stå inne for at kamp mot krig (eller konflikt, skjerpet situasjon, intenst våpenladd samtale eller hva pokker det er vi egentlig skal kalle det her hjemme, vi deltar nemlig ikke i krig, har jeg skjønt) og undertrykkelse også er kamp for de svakeste i konflikter, så er det plenty av annen snacks du kan gå under.

Litt bedrøvelig er det også at fornuftige meningsbærere som Aps innvandringspolitiske talsmann Arild Stokkan-Grande og mannen bak den joviale, meningstunge bloggen Statskanalen, Skrivekollektivets åndsbror Tore Eikeland, på forskjellig vis blåstempler poengene i Jensens utspill, og sier takk til uttalelsene om det påståtte hykleriet. Begge bruker tid på å hugge på kvinnebevegelsen, og Grande etterlyser «sterkere engasjement» om innvandrerkvinnenes saker og stemmer. Det gjør vi alle, alltid, men det skal ikke bevegelsenes jobb å tvinge innvandrerkvinner ut i gatene og gjøre dem til ofre. Men de som kommer for å fortelle sine historier og få sine saker på dagsorden, skal vi løfte frem, og da skal vi lage et helvete for mørkemennene som står bak dem og holder dem nede.

Enn så lenge smaker Siv Jensens rørende sympati med en stor gruppe (kvinner) og en litt mindre gruppe (innvandrere) som partiet hennes ellers gir pent blaffen i mer av hykleri enn den hun selv mener kvinnebevegelsen gjør seg skyld i.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*