Det er ingen kultur i Norge for å bry seg særlig om Spania som fotballnasjon. Det var det forsåvidt ikke i Spania inntil for ganske få år siden, heller, men det er en annen historie. Gjennom mange, mange år var Spania bare et av flere «store fotballnasjoner», selv om Spania er mindre enn du tror, og samme hvor godt spillermaterialet var, kom de aldri egentlig i nærheten av å vinne noe mesterskap. I dag er det ikke slik lenger. I dag ser du like ofte norske småunger med Spania-drakter som med med den engelske landslagstrøyen, og da er ikke tusenvis av Barcelona-skjorter medregnet (og omlag sju Real Madrid-drakter, for balansens skyld). Spania begynte å vinne, deretter fortsatte de å vinne, og de kan fort vinne igjen.
Sånt skaper entusiasme, uansett. Måten de vinner på, appellerer også til mange. De tusenvis av Barcelona-draktene jubler hemningsløst også når Real-spillerne skårer mål, fordi de vet at måten de skårer målene på er som tatt ut av Barcas lærebok. Spania er gode selv når de er frustrerende, slik de i følge absolutt alle rapportene var i siste gruppespillkamp mot Kroatia, og de trenger tilsynelatende ikke engang noen backup-plan. Til manges overraskelse trenger de, i trener Vicente del Bosques hode, ikke engang en spiss, selv om de har plenty av alternativer. Så gode er de, de faens puristene.
Det er nemlig det de er; faens purister. Tekniske smådjevler som får alt til å se lett ut. Ikke på den morsomme måten. Ikke sånn som Brasil, du vet. Som alltid smiler og ler og har det gøy, som ydmyker motstanderen bare fordi det var det de hadde lyst til den dagen. Du vet, den myten som aldri, aldri har vært riktig, ihvertfall ikke siden 1970, eventuelt den gangen Garrincha spilte (sidespor: Ah, Garrincha, alle håpløse fotballromantikeres fortapte kjærlighet! Garrincha, den kvinnebedårende fylliken som aldri valgte pasningen når han like gjerne bare kunne drible seg frem til lagkameraten og bare stoppe ballen foran føttene hans! Han som var så udisplinert at han fikk lov til å spille bordtennis når treneren gjennomgikk taktikken med resten av laget!) . Men vi lar oss provosere av det likevel, for skal man først være så overlegne spillemessig at man verken trenger spisser eller backup-planer, skal man i det minste se ut som at man har det moro mens man man sentrer motstanderen ut av mesterskapet. Eventuelt skal man se ut som om man har det fælt, sånn som Englands Steven Gerrard.
Et fortellende eksempel på kræsjet mellom fotballkulturer fikk jeg da jeg inntok min brune stampub i Bergen for å se kampen mellom Spania og Irland i gruppespillets andre runde. Alle visste at Spania kom til å vinne, og kampen skulle bli en kjærkommen mulighet for Fernando Torres til å vise prov på gamle takter, godt hjulpet av panisk/trist forsvarsspill fra irenes side. Likevel var min sympati klart på Irlands side, fordi Irland minner om den fotballkulturen jeg er vant med: den som setter innsats foran ferdigheter, og kampvilje foran spillintellekt. Det er ikke tilfeldig at Terry Eagletons tese om at «the Irish were put on this earth for other people to feel romantic about» klinger så umiddelbart riktig. Kjernen i Irlands spillertropp bestod av (sterkt) falmede stjerner fra Premier League, og en rekke arbeidsomme ingentinger fra seriens mer anonyme klubber. Spania, på sin side, hadde verdensstjerner i absolutt alle ledd – noen av dem (Torres, Alonso, Fabregas o.l.) sågar med formative år tilbrakt nettopp i England. Spania vant 4-0, Irland var dårlige, og fortjent ute av mesterskapet allerede før siste kamp i gruppespillet. Spania var strålende, men likevel ikke morsomme.
Før kampen spilte min stampub den uutgrunnelig triste, patriotiske anti-krigsvisen The Green Fields of France, antakelig som et nikk til den irske kampviljen. Det krever at vi glemmer at sangen omhandler skotter, samt at denne innspillingen er gjort av amerikanere, men la oss gi bartenderen plusspoeng for intensjonen. La endelig ikke den slags komme i veien for et haltende sluttpoeng, kjære leser.
Etter kampen, spør du? Mens spanjolene gikk lystige og ubekymrede av banen, hadde bartenderen vridd hjernen for å komme opp med et passende, vagt spanskklingende soundtrack som hyllest til seierherrene. Valget falt på eurodance-melodien Bailando. Den er belgisk. Emosjonelt og kulturelt er Spania fortsatt et land langt borte.
Spanias vei til nordmenns hjerter er fortsatt lengre enn den fortjener å være. I kveld blir de klare for semifinalen. Der kan de møte England. Det kommer ikke til å hjelpe på kjærligheten her nord, selv om de har fortjent den aldri så mye.