Med fare for at det ser ut som at undertegnede bruker all sin tid på å sikle over egen storhet: I går kveld, etter at Tyskland velfortjent hadde harvet over Hellas med 4-2, gikk jeg tilbake i Skrivekollektivets arkiv og så på hva jeg skrev om dem for fire år siden, i Jogi Löws første mesterskap som hovedtrener. Det var den gangen det ikke føltes rett å like Tyskland, fordi minnene om en annen epoke, fylt som den var av kjedelige, defensivt orienterte 1-0-seire, Jens Jeremies og maskinfotball, fortsatt var nær i tid. Jeg skrev blant annet dette.
I år var jeg forberedt, og ikke så rent lite nervøs. Tyskland etter Klinsmann hadde litt av hvert å leve opp til, og alle muligheter til å skuffe: Det er jo ikke hjemmebane, Jens Lehmann har ikke spilt på et år (og hver gang han har gjort det har han minnet oss på grunnen til at det er lurt at benken får besøk av ham), laget er fortsatt ungt, og tåler Miro Klose en omgang til?
Ja. Ja. Ja. Ja.
Frykten er ubegrunnet, og en irrasjonell og litt ekkel forelskelse i gamlefienden gryr atter, for Tyskland ga ikke vekk noen tegn på at noe er forandret en tøddel på de siste to årene. Hele 16 av spillerne fra VM på hjemmebane er fortsatt i troppen, og kjernen er inntakt. Miroslav Klose og Lukas Podolski har fortsatt en meget utysk kjemi der foran, og Ballack ser ut til endelig å ha det i seg til å prestere i et sluttspill. Gårsdagens førstekamp mot Polen ga positive svar på alle spørsmål, selv om Tyskland stadig har et stykke opp til bestenivået. Men en ting er fortsatt intakt: Tyskland har et høyt lavestenivå, og det er sånt som skaper mesterskapsfavoritter. 2-0-seieren var akkurat så kontrollert og stressfri som det helst bør være mot et lag som Polen, selv om mesterskapsdebutantene var bedre enn fryktet og trodd (slik de sikkert er det, alle sammen). Leo Beenhakker, ringreven med sølvhjelmen, har støpt sitt ganske begrensede mannskap i en form som kaller på smilebåndet, men råvarene er flere nummer for svake til å utgjøre noen trussel mot lag av Tysklands kaliber.
Bytter man ut Ballack med Özil, dropper Lehmann-henvisningen, bytter ut tallet 16 med 14, samt sluttresultat og motstander, kunne det samme egentlig stått i dag. Tyskland var vidunderlige i går, og viste senere motstandere at bredden i troppen er større enn noen gang. Det er samholdet, også. Mens Nederland har brukt tiden etter exiten til å skjelle ut på hverandre, og Frankrike gjenbesøker garderobens surstoffmangel fra 2010, ser Tyskland ut til å trives som bare det. Det er ingen demoner i den tyske garderoben. Jürgen Klinsmann og Lothar Matthäus, som kjempet om lederollen i det tyske laget til helt utpå 2000-tallet, er borte. I dette laget er det ingen som «at a very young age, [developed] a gift for articulating dumb and irritating thoughts», som det en gang het i Simon Kupers portrett på Matthäus i boken The Football Men.
Det er bare lutter selvtillit. Og visshet om at Klose holder enda en omgang til, selv om han er nummer to i spisskøen denne gangen.