Two’s a trend

Det har vært en fantastisk uke for tilforlatelige komme-ut-historier i amerikansk kulturliv. Tirsdag sto CNNs journalist og nyhetsankermann Anderson Cooper fram som homofil, og på selveste den amerikanske nasjonaldagen satte låtskriveren og R&B-sangeren Frank Ocean fyr på twitterverset ved å fortelle om sin første kjærlighet, en mann. Begge to representerer potensielle gjennombrudd for mangfoldet i tradisjonelle heterobastioner – henholdsvis den uredde alfahannen som henvender til kamera fra en krigssone, og den ofte homofobe R&B/hiphop-scenen – men det mest interessante er kanskje hvor elegant de har sluppet budskapet.

Det kommer vi snart tilbake til, men først vil jeg oppdatere noe jeg har skrevet tidligere, om spekulasjoner om folks seksuelle legning, og hvorvidt en skaphomofil kjendis har noen «moralsk forpliktelse» til å stå fram, dersom hun eller han tror de kan være gode rollemodeller. I mitt basketak med Michael Mustos artikkel om «glass-skapet» – kjendiser som, ifølge Musto, lever relativt åpne liv som homofile, men som nekter å bekrefte eller avkrefte det i offentligheten – tok jeg til orde for forsiktighet i bruken av «moralkortet». Ikke fordi jeg er uenig i at rollemodeller sårt behøves, men fordi min instinktive tilnærming er at dette er en så privat erfaring at vi ikke nødvendigvis verken har forutsetninger for å vite om en person er homoseksuell, eller rett til å dermed kreve at vedkommende går offentlig ut med det. Det kan virke naivt at jeg gikk så langt i å insistere på at vi ikke kunne være sikre på Anderson Coopers legning, men poenget mitt var at dette ikke nødvendigvis handlet om hvorvidt Musto hadde rett i sine antakelser eller ikke.

Dette står jeg stadig inne for, men selv om tilfellet Cooper ikke nødvendigvis handler om outing, har mediediskusjonen denne uka likevel belyst spørsmålet om den eventuelle moralske forpliktelsen på flere interessante måter. Først, og i størst grad, gjelder dette hovedpersonen selv. I sitt velskrevne og rørende brev til Daily Beast-bloggeren og homoaktivisten Andrew Sullivan, forteller Cooper om hvordan hans eget syn på forholdet mellom privatliv og «viktigheten av synlighet» har forandret seg for ham over tid. Han understreker at han hele tida har vært åpen om sin legning overfor venner, kolleger og familie, samtidig som han har vernet om sitt privatliv. Etter å ha jobbet lenge med å dekke mobbing av homofile, ble han imidlertid til slutt slått av en frykt for at hans stadige vegring mot å svare på spørsmål om sin legning offentlig kunne oppfattes som at han hadde noe skjule; noe han skammet seg over.

Det er her Coopers egenerklæring blir politisk, på den trygge og upartiske, men uomtvistelige måten:

I’ve also been reminded recently that while as a society we are moving toward greater inclusion and equality for all people, the tide of history only advances when people make themselves fully visible. (…) In a perfect world, I don’t think it’s anyone else’s business, but I do think there is value in standing up and being counted.

Anderson Cooper vil være med blant de som beveger verden, ikke som aktivist, men som journalist og menneske, og slår fast at noen ganger er det å bidra til synlighet og normalisering viktigere enn hensynet til privatlivets fred. Jeg er glad for at han har kommet til den konklusjonen. Avgjørelsen om å stå fram må likevel ligge hos den enkelte, og jeg tror det viktigste vi kan gjøre er å skape et samfunnsklima hvor dette til slutt er totalt ukomplisert. Men for å vende tilbake til eksemplene Taylor Lautner og Daniel Radcliffe fra fjorårets desemberkalender, synes jeg det er viktig at vår følelse av en rett til å hjelpe folk ut av skapet som forbilder balanseres mot et press mot privatlivets fred på folk som som vi tross alt ikke vet om er homofile. Vi må passe oss for at enhver som ikke helt passer inn i heteronormative forestillingen om hva en (heteroseksuell, «ekte») mann er, per definisjon blir antatt å være homo, og istedet utvikle en aksept for forskjellighet som også tar hensyn til folk som ligger mellom kategoriene.

Når det er sagt, hører jeg selv at denne argumentasjonsrekka har som sin implisitte forutsetning at det er en større belastning for en hetero å bli antatt å være homo enn omvendt. Det er ikke min hensikt. Det andre poenget jeg ville trekke fram, er hentet fra podcasten Slate’s Culture Gabfest, hvor paneldetakerne denne uka diskuterte hvorvidt Coopers på samme tid offensivt ubekymrede og reserverte erklæring var grunnet i en forståelse av at samfunnet stadig mener det bør være en viss skam knyttet til å stå fram som homofil. Det er som kjent slik, som June Thomas understreket i en bloggpost, at noen alltid mener at enhver offentlig synliggjøring av homofili handler om at vedkommende «gjør saken større enn den er». Etter mitt og panelets syn er det imidlertid nettopp det motsatte Cooper nå har gjort. Ved å vise at han er komfortabel med seg selv, har han bidratt til å gjøre homoseksualitet i seg selv til en litt mindre viktig ting. De som kritiserer ham for å gi den overdreven betydning, derimot, har kun bekreftet at de, ved å kle seg i toleransens språkdrakt for å ta til orde for at dette helst ikke bør snakkes om, nærer et ubehag ved temaet.

Låtskriveren og sangeren Frank Ocean har bidratt med noe av den samme udramatiske synliggjøringen med en erklæring via sin Tumblr-konto, om enn på en litt annen måte. Ved å fortelle om sin sommerforelskelse i en annen ung mann, har Ocean åpnet opp for en ny og bredere forståelse av hva denne delen av musikkscenen kan romme. Det mest verdifulle i Frank Oceans bidrag er kanskje at han tør å snakke på en personlig måte om det Anderson Cooper utelater, nemlig kjærligheten, på samme tid det mest normale og det mest kontroversielle ved offentlige diskusjoner om tlitrekning mellom menn, på grunn av den umiddelbare seksualiseringen. Samtidig er Ocean mindre kategorisk enn Cooper. Han definerer seg ikke, hvilket fikk Salons alltid innsiktsfulle kommentator Mary Elizabeth Williams til å skrive en artikkel, hvis poeng var dette enkle: «We’re all oriented – across a broad continuum, by the way – in our own directions. But nobody falls in love with a gender. We fall in love with a person.» Hun sier ikke at homofili er et valg, men at det er personkjemi som avgjør hvilke mennesker vi forelsker oss i. Frank Ocean har nettopp, på sitt trygge og lavmælte vis, gjort sitt for å få homofobene blant oss til å forstå det.

Dette er ikke nødvendigvis tida for å spå hvem av disse to som er den «viktigste» eksponenten for en ny åpenhet. Men forhåpentligvis kan vi gjøre et unntak fra regelen her: Den uka kan vi håpe at det bare trengs to for å skape en trend.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*