Obama satser alt i Massachusetts

Vedtatte sannheter er ofte irriterende, uansett om det gir mening eller ikke. Derfor ble jeg umiddelbart skeptisk da kommentatorkorpset samlet seg om at Barack Obamas avgjørelse om å drive valgkamp for senatskandidaten Martha Coakley i Massachusetts var dristig. Hadde han noe valg?

Coakley, som for bare noen uker siden var regnet som utilnærmelig og nærmest forhåndskronet som senator, har ført en elendig kampanje. Først var den på så lavt bluss at det eneste velgerne fikk med seg var at hun trodde hun allerede hadde seieren i lomma. Men så, etter at meningsmålingene begynte å vise at delstatssenator Scott Brown (R) faktisk var en reell utfordrer, skjenet Coakley-leiren umiddelbart ned i den motsatte grøfta. Kampanjen ble frenetisk, udisiplinert og ridd av en lang rekke større eller mindre tabber, og alt sammen uten at hun klarte å stoppe følelsen av det er Brown som har vinden i ryggen før velgerne bestemmer førstkommende tirsdag. De siste dagene har det til og med begynte å komme meningsmålinger som viser at Brown ligger an til å vinne. Og det er her, av denne grunn, og på dette tidspunkt, at Obama kommer inn i bildet.

Suppleringsvalg som dette er kjent for å ha lavt frammøte, hvor det derfor er viktigst å mobilisere sine egne kjernevelgere. Det kan Obama hjelpe med. Han er fortsatt populær i Massachusetts, og å ved å sende presidenten, signaliserer Det Hvite Hus også to ting samtidig. For det første et budskap til grasrota i Massachusetts om at det er alvor. Martha Coakley kan faktisk tape, og taper hun kan store deler av presidentens dagsorden legges på hylla, fordi republikanerne før anledning til å bruke filibustervåpenet mot forslag de ikke liker. Det kan blant annet gå utover helsereformen, som ennå ikke er ferdigbehandlet. Det andre budskapet er rettet mot demokratiske kandidater ved midtveisvalget i november. Obama signaliserer at han tror hans personlige popularitet kan være tilstrekkelig for å hjelpe sårbare kandidater, og at han ikke er redd for å involvere seg.

Til alt dette tenkte jeg umiddelbart at det var overdrevet: Tapet ville vel være større for Obama dersom han kunne beskyldes for å ha latt en tapende Coakley i stikken, enn den risikoen for prestisjetap som tross alt ligger i å involvere seg personlig en kampanje som meget vel kan ende med tap? Det er ikke noe dårlig resonnement, men det tar kanskje ikke tilstrekkelig hensyn til det andre punktet over. Svaret på om han hadde noe valg ligger antagelig her. Hadde han kunnet unngå å drive valgkamp for Coakley ville han sannsynligvis gjort det, fordi hele hans evne til å garantere for gjenvalgssjansene til partiets kandidat kan endre seg etter tirsdag. Og det gjelder bare for dem som faktisk kan tenkes å ha nytte av å forbindes med presidentens dagsorden. I mange stater vil det smarteste for utsatte demokrater trolig være å framstille seg selv som troverdige bremseklosser mot Obamas egen agenda, fordi de representerer til dels svært konservative valgdistrikter.

Uansett må dette taktiske spillet leses inn i en kontekst hvor demokratene desperat forsøker å unngå en bølge av sittende representanter som takker nei til gjenvalg fordi de er redde for å tape. Vi så et mulig eksempel forrige uke med senator Byron Dorgan fra North Carolina, en i utgangspunktet populær kandidat som har fått kjenne hvordan det politiske klimaet har vendt seg mot demokratene. Og det kommer stadig rislende inn eksempler fra Representenes Hus, særlig fra valgdistrikter hvor John McCain fikk flest stemmer under presidentvalget. Senest før fredag ga Vic Snyder fra Arkansas beskjed om at han ikke ønsker gjenvalg. De fleste tar det som et uttrykk for at han fryktet et nederlag.

På kort sikt er Massachusetts imidlertid aller viktigst av politisk-substansielle grunner. Scott Brown har helt bevisst ført valgkamp på at han kan være den stemmen som forhindrer helsereformen fra å passere Senatet, og demokratene har i det stille begynte å se seg om etter måter å få lirket den igjennom på dersom Martha Coakley skulle tape. Republikanske valgrettsjurister gjør seg klare til å kreve at den midlertidige senator Paul G. Kirk (D-Mass.) blir fratatt stemmeretten i Senatet, slik at demokratene ikke kan vedta helsereformen mens de venter på at Brown kan innsettes. Tanken er, så vidt jeg kan forstå, at valgloven i Massachusetts ikke krever at en ny senator må være offisielt valgt for at den midlertidige senator skal tre til side. Det vil i tilfelle etterlate delstaten med bare en senator enn så lenge, men altså – og viktigst for republikanerne – demokratene med en stemme for lite til å vedta helsereformen.

Hvis vi fortsetter å forutsette at Scott Brown blir Massachusetts’ neste senator, er det likevel ikke umulig for demokratene å få vedtatt helsereformen. Det blir bare tilnærmet umulig å gjøre det på en måte som ikke blir oppfattet som en regelrett krigserklæring mot mindretallet. Som The New Republics Jonathan Chait skrev i en bloggpost før helga, har demokratene tre valg: De kan presse Representantenes Hus til å vedta Senatets helseplan i ett og alt. Da kommer de seg rundt kravet til en ny avstemning i Senatet. Men det er et helt åpent spørsmål om et flertall i Huset faktisk vil gå med på det. Det er mengder av saker i forslaget fra Senatet som er uspiselig for et tilstrekkelig antall demokrater i Huset, og mange er dessuten frustrerte over at Huset stadig ser ut til å måtte ta de vanskelige avstemningene som Senatet ikke klarer selv. Det skjedde med energilovgivningen tidligere i år, da mange demokrater ble tvunget til å stemme for miljøavgifter som reduserer gjenvalgssjansene deres, bare for å se at Senatet la forslaget i en skuff. Nancy Pelosi har ikke gode kort på hånda hvis hun må be Huset komme Senatet til unnsetning.

Den andre muligheten er å gå for en såkalt reconcilliation-løsning. Jeg har beskrevet den tidligere, men for å gjenoppfriske litt så dreier det seg altså om en regel hvor det kun kreves 51 stemmer, ikke de forventede 60, for å gå til avstemning (den såkalte cloture vote, som henger nøye sammen med filibuster-trusselen). Svakheten med reconcilliation er imidlertid mangedelt. Viktigst er det at det er satte strenge grenser for hva slags lovgivning som kan vedtas på denne måten. Alt som skal vedtas må ha direkte budsjettmessige konsekvenser. Det betyr antageligvis at prosessen må begynne mer eller mindre på nytt, fordi forslaget må strippes for alle ikke umiddelbart budsjett-relevante innslag. Resultatet kan bli positive endringer i forhold til dagens helsesystem, men det vil etter all sannsynlighet innebære en mindre systematisk reform enn den som nå ligger på bordet. I tillegg kommer muligheten for at den skjøre enigheten blant senatsdemokratene da sprekker. Liberale senatorer kan tolke behovet for færre ja-stemmer som en invitasjon til å gjenåpne en av de (smarte) progressive kravene som til nå har blitt forlatt for å tiltrekke seg mer konservative demokrater. Jo lengre tid som går før reformen faktisk blir vedtatt, vanskeligere blir det å holde engstelige demokrater samlet.

Det tredje alternativet er i praksis å begynne forfra, i et håp om at en eller to republikanske senatorer er interessert i kompromiss. Problemet er bare at dette allerede har vært prøvd – igjen og igjen – uten hell. Senator Olympia Snowe (R-Maine) satt i tverrpolitiske forhandlinger i finanskomiteen i månedsvis, men forlot kompromisset med en gang Harry Reid (D-Nev) inkluderte en svak offentlig forsikringsordning i sitt forslag. Den ble ganske raskt tatt ut igjen, men da hadde Snowe skiftet argumentasjon. Nå gjaldt det visst ikke lenger statlig involvering, men – absurd nok – at demokratene forsøkte å presse reformen igjennom for raskt. Hvis det er utgangspunktet, vil dagen for handling aldri komme. Forhandlinger kan det selvsagt bli, men forvent ikke noe formelt brudd før i 2016. Jeg er enig med Chait i dette er det klart dårligste blant flere dårlige krisealternativer.

Derfor var det antagelig riktig av Obama å kaste seg inn i valginnspurten i Massachusetts. Han vil få grasrota til å forstå alvoret. Hele helsereformen kan i siste ende henge på hvor mange som belønner Martha Coakleys elendige kampanje med seks år i Washington D.C.

____________________________________________________

Jørgen Lien skriver en ukentlig spalte om amerikansk politikk for Skrivekollektivet.

2 comments for “Obama satser alt i Massachusetts

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*