Den lange, korte valgkampen kan starte i Massachusetts

I går godkjente Senatet John Kerry som ny utenriksminister etter Hillary Clinton. I dag utnevnte Massachusetts-guvernør Deval Patrick Mo Cowan som Kerrys etterfølger. Cowan, for øvrig inntil nylig Patricks stabsjef, blir sittende fram til et suppleringsvalg i juni, men har lovet å ikke stille opp når det skal avgjøres hvem som skal fylle oppgaven på permanent basis. Valget av Cowan er overraskende, i den forstand at de fleste observatører og interesserte iallfall hadde ønsket seg et mer profilert valg, for eksempel den nasjonalt kjente, liberale flammekasteren Barney Frank, men i en forstand er det et trygt valg. Da Joe Bidens midlertidige erstatter som Delaware-senatoren skulle velges etter valget i 2008, falt valget på den nye visepresidentens tidligere stabsjef, Ted Kaufman. Likeledes hadde Paul Kirk, som for en kort periode tok sete etter Ted Kennedy, vært i sistnevntes innerste krets Det gjaldt også Carte Goodwin, den unge suppleanten for avdøde Robert Byrd fra West Virginia, en nær alliert av daværende guvernør, nå senator Joe Manchin III (D), i en kort periode i 2010.

Utnevnelsen av den trygge og helt sikkert kompetente Cowan kommer neppe til å skape mange krusninger, rent bortsett fra at han, i tospann med South Carolinas Tim Scott (også utnevnt, for å fylle plassen til den avgåtte, konservative senatoren Jim DeMint) skaper historie ved at to afro-amerikanske senatorer tjenestegjør på samme tid. For ettertida er utnevnelsen imidlertid viktig fordi den kan berede grunnen for det som kan bli en syretest for framtida til det demokratiske partiet i Massachusetts. Når utpekningen er unnagjort, kan kampen om hvem som får representere partiet i suppleringsvalget begynne for alvor. Republikanerne håper hjerteligst at Scott Brown vil stille opp på ny, på tross av at han ble slått med klar margin av den liberale populisten Elizabeth Warren så seint som i november. Ledende demokrater håpet på sin side i det lengste at kongressrepresentanten Ed Markey skulle få ha nominasjonsvalgkampen for seg selv, men torsdag planlegger en kollega fra Representantenes Hus, Stephen Lynch, å knuse den drømmen.

Det blir, enkelt sagt, en kamp mellom venstre og høyre i det demokratiske partiet, et partiet hvor ideologiske motsetninger fremdeles har en viss betydning. Markey er venstresidekandidaten, en mangeårig forkjemper for en mer aggressiv klimapolitikk, og leder av Husets energikomite, og ellers en lydig fotsoldat for Obama-administrasjonens dagsorden, som det sømmer seg i rollen som den mest erfarne representanten i en hel-demokratisk kongress-delegasjon i landets kanskje mest liberale stat. I motsatt hjørne av ringen står altså Lynch, en sosialt konservativ demokrat, godt likt i deler av fagbevegelsen, mest trolig best kjent, og mest kontroversiell, for å være den eneste demokraten fra New England som stemte mot Obamas helsereform.

Det er vanskelig å forestille seg at slikt kjetteri ikke vil slå negativt ut for Lynch, og særlig ettersom partiets establishment allerede har samlet seg bak Markey. Likevel kan et reellt nominasjonsvalg være positivt på et par måter: For det første er det i prinsippet alltid positivt når meninger brynes mot hverandre, også når det er mellom kandidater som ellers er enige om ganske mye. Videre husker mange demokrater med gru hvordan dagens delstatsjustisminister, Martha Coakley, tapte for Brown i 2010, ikke minst fordi hun viste seg som en overraskende rusten valgkamp-politiker. Er demokratene heldige, kan nominasjonsvalgkampen varme opp den sannsynlige vinneren Markey på en slik måte at fadesen ikke gjentas.

Vel er det rikelig med grunner til å anta at 2013 er et sånt år hvor Massachusetts igjen blir en nær umulig stat for republikanerne å vinne et senatsvalg i, men de har altså klart det før. Republikanerne, Scott Brown blant dem, har for eksempel begynt å angripe Markey for at han ikke tilbringer nok tid hjemme i Massachusetts, en taktikk som fungerte utmerket mot de tapende senatskandidatene Elizabeth Dole (R-North Carolina) i 2008, og Richard Lugar (R-Indiana, 2012). (Det mislyktes imidlertid som anklagepunkt mot Dan Coats, republikaner fra Indiana, i 2010). Brown må samtidig finne en noe bredere politisk kritikk av Markey enn dette. Republikaneren er fremdeles rimelig populær i delstaten, men det gentleman-imaget kan likevel ha fått seg en knekk etter en ikke helt uskyldsrein valgkamp mot Warren for bare noen år siden. I tillegg finnes det en liten sjanse for at han vil veksle inn sin relative popularitet i en kampanje for å bli guvernørkandidat i 2014 istedet (Patrick stiller ikke til gjenvalg.) Skjer det, får republikanerne et realt rekrutteringsproblem når de skal finne en troverdig motkandidat mot Markey eller Lynch.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*