OL: «We encourage spontaneous displays of patriotism…»

Som venstreorientert av-og-på-idealist liker jeg å tro at jeg ikke har problemer med ytringsfriheten. Jeg vil forsvare retten til å trykke religiøse karikaturer, eller til å framføre politiske budskap som, så lenge de ikke er oppfordringer til vold, ikke går lenger enn til å få ethvert anstendig mennesker til å føle seg uvel. Men jeg har et anstrengt forhold til kommersiell tale. Det er derfor jeg reagerer med automatisk frustrasjon når den republikanske presidentkandidaten Mitt Romney uttaler at «bedrifter også [består av] mennesker», som slik sett har rett på samme ytringsfrihet som enkeltborgere. Og jeg liker ikke tanken på politisk TV-reklame, fordi jeg tror det påvirke kvaliteten på den offentlige samtalen.

Det er med disse ryggmargsreservasjonene på minnet jeg vurderer markedsføringsreglene under de nyss åpnede sommerlekene i London. I utgangspunktet er det vanskeligere for meg å bli opprørt over båndlegging av kommersielle interessers ytringsfrihet enn dersom ytringsfriheten til enkeltmennesker innskrenkes. Problemet i London er at begge deler skjer samtidig.

Før nevnte Mitt Romney havnet i hardt vær denne uka, etter at han kom til å påpeke at britene har hatt problemer med å møte sikkerhetsutfordringene knyttet til Sommer-OL. Likevel har arrangørene, som avisa The Independent skreiv om her, satt av store ressurser til en egen gruppe som skal patruljere gatene i London mens lekene pågår, for å se til at markedsføringsreglene blir overholdt. Nick Cohen har i ukemagasinet The Spectator gått til verbalt frontalangrep på reglene som forhindrer virksomheter som ikke har betalt i dyre dommer for å bli offisielle OL-sponsorer i å så mye som antyde at det foregår et stort sportsarrangement i byen. For å beskytte de offisielle sponsorene (blant annet McDonald’s og Coca Cola) mot «gratispassasjer»-virksomheter – som restauranter, varehus eller hva som helst annet – som vil knytte sitt navn til sommerlekene gjennom (ofte svært indirekte og/eller totalt harmløs) reklame, skilting og denslags, har man laget to lister over ord som kun kan brukes i ytterst begrenset grad. På disse listene står for eksempel «OL»«London», og «2012». Tenkningen bak dette handler, i prinsippet, om at å tillate «gratispassasjerer» å markedsføre seg som en del av OL-opplevelsen ville være konkurransevridende. I praksis er resultatet konkurransevridende i favør de store sponsorene, og at alle andre, store så vel som små virksomheter, får begrenset sin ytringsfrihet.

Forstått så naivt og velvillig som mulig kan disse reglene kanskje se ut som en begrensning av kommersialiseringen av sommerlekene. Kan det ikke være positivt at ikke alle kan benytte anledningen til å bombardere verdenspublikummet med kommersielle budskap? Vel, kanskje. Men bare dersom det faktisk var, om ikke intensjonen, så iallfall resultatet, av reglene. Slik de er ment håndhevet – av en uniformert patrulje! – fungerer de imidlertid som utilbørlig ytringsfrihetsinnskrenking. Språkpolitiets harde linje kan i prinsippet ramme enhver plakat som vil ønsker vertsnasjonens utøvere lykke til, ettersom det er vanskelig å uttrykke dette budskapet uten å benytte seg av for mange ord fra «fy-lista».

På London-lekenes nettsidene kan jeg imidlertid lese noen tips om hvordan man kan uttrykke sin glede og patriotisme uten å komme i konflikt med opphavsrettsreglene. Jeg føler meg ikke spesielt beroliget:

We want everyone to get excited about and engage with the Games, and it is possible for business people, like anyone else, to do this – the key thing is to ensure it is done in a way that does not promote their business in association with the Games.

 

 

 

 

So, for example, we encourage spontaneous displays of patriotism – whether by someone flying a flag at home, from their car, in their office or in their shop or business premises. We hope that this will add to the atmosphere of the Games and we have always been proud of the fact that every visiting nation will have ‘home’ support in London.

 

 

Similarly, we will of course have no objection to things such as office parties being held to celebrate the Games, or to businesses putting notices on their intranet or notice boards to let staff know that they’re showing a race/match/event on TV.

 

Awww. Så rause dere er.

Og da har vi ikke engang nevnt munnkurven, eller de metaforiske håndjernene, som plasseres på tilskuerne. For å ha best mulig kontroll med hva som kommuniseres, hevdes det at deling av bilder fra OL-arenaene på sosiale medier kan anses som et brudd på restriksjonene. Esthra Addley fra The Guardian sier riktignok til det amerikanske radiomagasinet On the Media denne uka at hun tviler på at denne regelen vil bli håndhevet for Facebook og Twitter, men Nick Cohen er av en annen oppfatning. (Og så er det YouTube.) Han kaller regelen «absurd», og det er ikke vanskelig å si seg enig. Det er kanskje naivt å tro at arrangørene kunne ønske seg positiv blest og aktiv deltagelse i folkefesten, men svaret fra Storebror i London høres som en hånlig latter, fulgt av et rungende «nei».

Hovedproblemet er muligens at arrangørene, satt under press fra en frustrert handels-, journalist- og utøverstand, ikke kan si med sikkerhet hvordan reglene vil bli håndhevet. Sveriges Radios Medierna snakker for eksempel med padleren Anders Gustafsson, som forteller at han må stille bloggen sin i bero under lekene, og ellers forholde seg til strenge regler for hva han kan skrive om på Facebook og Twitter (samtykkekrav gjør det tilnærmet umulig å laste opp bilder fra konkurransene.) Han er i intervju usikker på om han kan svare på direkte spørsmål via Twitter, men ender til slutt opp med å ta bort meldingene, for sikkerhets skyld.

Har saken en positiv side? Det kommer an på perspektivet. I essaysamlingen Friksjonar (Samlaget, 2011) skreiv NRKs litteraturkritiker Marta Norheim om åpningsseremonien under Beijing-OL i 2008. Som TV-tilskuer ble hun forvirret av at deltagerne virket så distraherte der de marsjerte inn stadion, inntil hun oppdaget at de hadde mer enn nok med å dokumentere begivenheten med mobiltelefonene sine. Denne gangen er det et potensielt regelbrudd.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*