DNC ’12: En mer politisk førstefrue

Jeg hadde en nesten uunngåelig todelt reaksjon etter Michelle Obamas tale til demokratenes landsmøte igår kveld. Etter Ann Romneys retoriske puff piece på Mitt Romneys vegne i Tampa for en uke siden, luftet jeg en viss frustrasjon over formatet for disse talene. Det føles nesten anakronistisk at de vakre og vellykkede karrierekonene til presidentkandidatene fremdeles blir hentet fram til scenekanten for å agere som sannhetsvitner for at ektefellen er en varm og kjærlig familiefar som du trygt kan gi din stemme når høsten kommer. Han har nemlig hjertet på rett plass, og aldri slår det hardere enn når han tilbringer tid med sine barn. Det er helt sikkert riktig, altså. Men det føles litt klamt at det alltid er kvinnene som må ta det opp; samtidig som de snakker om hvordan deres erfaringer som ektefeller og mødre er deres viktigste livsballast. Heller ikke det er nødvendigvis feil, men det er en snever rolle å fylle i offentlighetens søkelys.

Det var den første reaksjonen jeg hadde etter Michelles tale, som for øvrig var et akkurat like rørende vitnesbyrd som det var grunn til å forvente. Den andre reaksjon handlet imidlertid om en positiv overraskelse; om hvor politisk hun tillot seg å være. Her var ikke bare ydmyke historier om deres felles bakgrunn, nei, Michelle leverte et poengtert forsvar for hvordan Obamas private og politiske verdier går ihop. I så måte gikk hun langt utenpå Ann Romney. Romneys tale dreide seg nærmest utelukkende om å fortelle at det ikke gjør noe at Mitt er så rik, for han er et godt menneske. Michelle Obama, på sin side, forsvarte helsereformen, likelønnsloven og ekteskapsrettigheter for homofile. Og viktigst og tydeligst av alt; hun hev seg inn i et helhjertet forsvar for Baracks middelklasse-Amerika, basert i deres felles erfaringer.

Gjennom hele forrige ukes landsmøte anklaget jeg republikanerne for å være defensive, så for balansens skyld kommer en tilsvarende anklage mot demokratene. Til tross for understrekingen av Obamas lange merittliste som president, var Michelles middelklassebudskap, sett med progressive briller (as it were) i sin natur defensivt: Der et før-clintonittisk demokratisk parti ville snakket om omfordeling, la Michelle Obama bare inn noen obligatoriske nikk til at de rikeste må betale sin rettmessige andel til fellesskapet. Budskapet ellers var grunnleggende meritokratisk. Foreldrene hennes så ikke på det faktum at mange andre var svært mye rikere enn dem som urettferdig, understreket hun, nei, de så på det med beundring. Og for Barack Obama koker det hele ned til at alle amerikanere skal ha en fair sjanse til å lykkes. Det er knappest et radikalt budskap, selv om det i det minste mer politisk ladet enn vanlig er for førstefruens tale.

Budskapet fra hovedtaleren, Julian Castro fra San Antonio i Texas, var noe av det samme. Demokratene har bestemt seg for at velgerne lar seg skremme av ideologiske motsetninger, og derfor skal republikanerne brennmerkes som ideologisk forblindede. Forventningene til Castros tale var på forhånd skrudd i været av et pressekorpset som været en ny Obama i den dynamiske sørstatslatinoen. Og han skuffet ikke. I en tale som i sin struktur og fortelling lignet en personlig sammensmeltning av Obamas hovedtale fra landsmøtet i 2004, og senator Marco Rubios tale til republikanerne sist torsdag, trådte Castro med sjarm og selvsikkerhet inn i rollen som plakatmann for Den Amerikanske Drømmen, realisert gjennom hardt arbeid, god utdannelse og uendelige doser morskjærlighet. I sine angrep på Mitt Romney, avlevert med et smil som var blidt eller arrogant avhengig av politisk ståsted, kanaliserte han elegant daværende New York-guvernør Mario Cuomos budskap fra demokratenes landsmøte i 1984, om hvordan Romneys økonomiske politikk er gammel vin på nye flasker. Castro leste sitt publikum som en åpen bok, og traff applausen nesten hver gang. De eneste spørsmålene som sto igjen etterpå var om talen forandret noe særlig for velgerne utenfor landsmøtesalen (tvilsomt), og hvilken vei hans videre karriere tar (uvisst, i en så konservativ stat som Texas.) Og, kanskje, hvor heldig det var at salen var full av plakater med den stolte påskriften «CastrObama».

Men de første skal som kjent bli de siste: Mitt mest minneverdige C-span-øyeblikk fra landsmøtets åpningsdag var den innledende programtalen til Cory Booker, borgermester i Newark, New Jersey, og en stigende stjerne i partiet. Han ledet arbeidet med det nasjonale partiprogrammet, og nå skred han til talerstolen for å levere et forsvar for den sosialt ansvarlige liberalismen som lett kunne leses som en introduksjonstale etter mal av forriges ukes Chris Christie-show i Tampa. Eller, det kunne i alle fall høres på den måten. Publikum i salen var oppglødd over budskapet, men ikke halvparten så oppglødde som Booker, der han praktisk talt brølte sine teser opp på den metaforiske kirkedøra. Han tilfredsstilte høyrefløyen med nikk til skattelettelser og økonomisk disiplin, og venstrefløyen med et fokus på liberal verdipolitikk. Han trakk i land fra kontroversen fra i vår – den gang kalte han angrepene på Mitt Romneys næringslivsbakgrunn «kvalmende» – gjennom å understreke hvordan sosialt fellesskap henger sammen med en finanssektor som holdes i tømmene. Og, når pipingen i ørene mine hadde gitt seg, kunne også jeg forstå hvorfor Booker er så omsvermet. Hvis han bare skrur ned volumet et par hakk, er det lett å se for seg at han kan omsette aktivistenes entusiasme i noe større i framtida.

Helt til slutt: Gratulerer til demokratene, som vedtok et program som tar til orde for like ekteskapsrettigheter for heterofile og homofile.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*