RNC ’12: Egotripperen og ektefellen

Det var en selvsikker og sedvanlig ubeskjeden New Jersey-guvernør Chris Christie som tirsdag kveld amerikansk tid tok imot nominasjonen som det republikanske partiets presidentkandidat i 2016. Eller, slik så det iallfall ut. Det som i utgangspunktet skulle være landsmøtets keynote address, en pep-talk foran høstens presidentvalg, lar seg like godt lese som Christies forsøk på å etablere seg som en av de tidlige favorittene til å overta stafettpinnen dersom Mitt Romney skulle komme til å tape mot Barack Obama i november. Christie er ikke noen særlig ydmyk mann til å begynne med, og han veit godt at mange ønsket ham både som president og seinere som visepresidentkandidat i denne omgang. Han må ha konkludert med at de ikke fantes noen grunn til ikke å oppildne dette ønsket for neste runde.

Samtidig er det jo ikke for ingenting at Christie har fått rykte på seg for å være en taler som kan snakke seg rett inn i hjertene til overbeviste republikanere, og han brukte mye tid både på å massere dette imaget, og på å framheve sin egen merittliste i talen sin. Han har senket skattetrykket, skrøt han, og redusert underskuddet, kranglet med lærfagforeningene og begrenset den kollektive forhandlingsretten; alle sammen saker og standpunkter som ville gått rett hjem i landsmøtesalen, også dersom publikummet ikke alt var forhåndsprogrammert til å klappe på kommando. Og i den forstand gjorde Chris Christie jobben sin. Vel virket det en smule anstrengt når han nærmest måtte trygle om et avsluttende jubelbrøl, men hans anekdote om morens formaning om å søke respect framfor love, illustrerte en nyttig, om kanskje dristig kontrast mellom republikanernes politiske visjon og Barack Obama. På det åpenbare nivået henspiller Christie naturligvis på hvordan velgernes betingelsesløse kjærlighet til Obama har kjølnet med årene, og på republikanernes gjentatte påstand om at Obama er en svak leder innenlands og utenlands, som derfor ikke inngir den nødvendige respekten som president. Det dristige kommer etter mitt syn inn ved den implisitte innrømmelsen om at Mitt Romney er en mann som godt kan vekke respekt, men sjelden varmere følelser. I den forstand, kombinert med en ofte aggressiv, nesten pessimistisk tone (med flittig gestikulering i retning en klokke som dokumenterer den voksende nasjonalgjelda), slo Christie an en overraskende alvorlig tone. Han var også forbausende lite konkret i sin kritikk av Obama, hvilken igjen kan ha sammenheng med hans umettelige behov for å snakke om seg selv. Men Christie som hovedtaler var alt i utgangspunktet et dristig valg. Om han har dagen, kan han være en inspirerende straight-talker. På dårlige dager kan han framstå som en selvopptatt bølle. Her var han mest det første.

Det fremste ankepunktet mot Christies tale i et framing-perspektiv, er således at han sto i veien for hovedpersonen selv, Mitt Romney. Istedet for å fortelle hvorfor Christies erfaringer som resultatorientert guvernør i en demokratisk-dominert stat som New Jersey kan illustrere det Mitt Romney i sin tid oppnådde som Massachusetts-guvernør, snakket Christie bare om seg selv. (At Romneys vesentlig meritt som guvernør, et allment helseforsikringsprogram, er forhatt av republikanerne, kan forklare endel). Her var lite eller ingenting om Romneys bakgrunn i privat næringsliv – som en gang var ment å være bunnplanken i kampanjen – men til gjengjeld fikk vi en referanse til Christies favorittartist, hjemstatens største sønn, Bruce Springsteen. Jeg tviler på om særlig mange seere fikk et nytt og mer positivt syn på Mitt Romney etter Christies hovedtale, men han ga dem iallfall rikelig anledning til å bli kjent med ham selv, og moren hans.

Så falt det istedet på Ann Romney, ektefellen gjennom mer enn 40 år, å foretå nyintroduseringen av Mitt Romney. Multimillion-formuen og dynastibakgrunnen kan ikke viskes vekk, men velgerne må likevel forsøksvis overbevises om at Romneys avstand til vanlige folks hverdag, som han gjentatte ganger på klossete vis har satt tjukke streker under, ikke kommer til å bli et problem. Det lød kanskje litt defensivt, men samtidig underlig appellerende, når Ann henvendte seg direkte til velgerne og sa at du ikke behøver å være enig med Mitt i alle politiske spørsmål, så lenge du forstår at han er den mest hardtarbeidende mannen og kandidaten du kan drømme om. Dette, å gjøre Romneys svake punkter om til potensielle menneskeliggjørende egenskaper, var et gjennomgangstema. Historier om den kjærlige og lojale Mitt som giftet seg tidlig og ble en lederskikkelse i sitt kirkesamfunn ble brukt som eksempel på en mann som har en fast overbevisning og moralsk kjerne, og hemmeligholdelsen av skatteopplysninger ble framstilt som en naturlig impuls for en mann som ikke liker å skryte av sin egen gavmildhet (humblebrag!).

Likeledes hamret hun hjem det som skal bli landsmøtets gjennomgangstema; at Mitt Romney er en gründer, som på tross av ordene fra republikanernes selektivt redigerte stråmanns-utgave av Obama, faktisk skapte sin egen virksomhet. Republikanerne har den siste måneden gått aggressivt og uredelig til verks med reklamefilmer som gir inntrykk av at Obama skal ha sagt at gründere ikke skaper sine egne virksomheter; det er det alle vi andre som gjør. Det Obama faktisk sa, var at gründere skaper bedrifter, og det er vel og bra, men fellesskapet stiller opp med skolegang, infrastruktur og mange andre ting som en hjelp på veien. Republikanerne velger glatt å se bort fra konteksten for å øke kontrasten, og Ann Romneys lille shout out var således bare begynnelsen.

Disse talene fra potensielle førsteetektefeller er egentlig bare interessante av denne ene grunnen: De er en del av jobben med å selge kandidaten til velgerne. Menneskeliggjøringen av kandidaten som ektefelle og familiefar er en uomgjengelig del av imagebyggingen, og er kanskje enda viktigere for en såpass ukjent familie som Romneyene. Men Ann hadde også en historie å fortelle som kvinne. Tidlig i talen brukte hun god tid på å fortelle om gledene og frustrasjonene ved å møte Mitt, gifte seg i ung alder, oppdra fem sønner, og senere kjempe med alvorlig sjukdom. Hun henviste til stadighet til hvordan hun antok at dette sammenfalt med opplevelsene til mange amerikanske kvinner. Det er sikkert riktig, og Ann Romney virker både sympatisk og selvstendig. Men på et tidspunktet spurte hun retorisk om Mitt ville blitt «angrepet» for sin rikdom dersom det ikke sto så dårlig til med den amerikanske økonomien. Det er fristende å spørre tilbake: Ville denne tilsynelatende apolitiske appellen til kvinnelige velgere vært like tydelig dersom republikanerne ikke hadde fått opptakten til landsmøtet, og deler av primærvalgkampen, spolert av spørsmål om prevensjon, abort og voldtekt? Jeg tror ikke. Men republikanerne har både et sterkt behov for å skaffe flere kvinnelige velgere, og en skrikende mangel på ansvarlige politikere som kan framføre et budskap som ikke skremmer kvinner vekk (som alle disse tre sakene gjør), så da blir det opp til Ann Romney å forsøke å få kvinnelige velgere til å tenke på Mitt i generelle istedet for spesifikke, vendinger.

Målet på om strategien lykkes er antagelig om resten av landsmøtet slipper unna med å snakke om gründerånd, arbeidsløshet og Obamas brutte løfter.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*