Desemberkalenderen: Og så kom vi til slutten

I desemberkalenderen vil vi, hver dag fram til julaften, løfte fram mennesker, organisasjoner, fenomener, nettsteder eller popkulturelle nedslag som har engasjert, provosert, beriket eller underholdt oss i 2012. I dag: Øyeblikkskritikkens ubehag.

*********************

For to år siden skreiv jeg i Desemberkalenderen om recaps, en type TV-kritikk som går ut på å anmelde og analysere hver enkelt episode fortløpende, isteden for den autoritative dommen som faller når DVD-boksen foreligger, eller PVR-en har blitt matet i månedsvis. Den gang tok jeg utgangspunkt i Glee, den produktive Ryan Murphys en gang eksalteringsverdige musikalkomedie, og konkluderte med at jeg mente «mer kritikk [alltid er] av det bedre,» og at jeg «stoler på at leserne selv er istand til å skille gode skribenter og kritikere fra dårlige.» Det mener jeg fremdeles.

Det betyr imidlertid ikke at David Simon var ribbet for gode argumenter da han, hovedsakelig ufrivillig, satte igang en heftig debatt om blant annet recap-kulturen etter et intervju med The New York Times. Vi kommer snart tilbake til recap-debatten, men må bare raskt vedgå at hovedfokuset i den ofte hissige debatten som fulgte, lå et annet sted. Simon ble nemlig oppfattet som at han mislikte at folk oppdaget og diskuterte serien så mange år etterpå, når de likevel ikke hadde stilt opp for serien og skrudd på TV-apparatene sine når den slet med å få grønt lys for sin fjerde eller femte sesong. I en oppklarende kommentar forsøkte Simon derfor å forklare at dem han egentlig mente å angripe var folk som ville redusere en kompleks og sosialt bevisst serie til et spørsmål om «kulhet» og listeføring, heller enn å ta tak i temaene serien tar opp.

Senere i samme intervju, en del Simon ikke har protestert mot i ettertid, diskuterer han også sine følelser knyttet til recap-kulturen. Og han er, i beste fall, ikke spesielt positiv. Her er det langt til anerkjennelsen av en ny form for TV-kritikk; snarere mener han at denne nye tendensen inviterer seerne til å trekke bombastiske slutninger på sviktende grunnlag. For Simon representerer øyeblikkskritikken en utålmodighet som er frustrerende. I en lang TV-sesong tar det tid før man kan pusle sammen en begynnelse, en midtdel og en avslutning, men den er der altså, og da bør du ha respekt nok for auteuren til å holde igjen dommen. Alternativet ville være som om en litteraturanmelder bare anmeldte halve bøker, legger han til. Når han samtidig ikke helt vil avskrive nytten av å følge den fortløpende buzzen på sosiale medier, er det eventuelt for å forstå hvorvidt seerne faktisk får med seg poenget: Er det noe som er uklart; noe som kan forklares bedre?

Jeg forstår innvendingene, og kan ha sympati med dem, selv om jeg ikke umiddelbart er enig. Det er kunstnerens plikt å være misfornøyd med kritikken, og uansett er det jo oppløftende at Simon faktisk også viser vilje til å gå i dialog, og i noen tilfeller til og med imøtekomme den. Men samtidig føler jeg at det er noe litt, hva skal jeg si, bortskjemt, over tonen. Nei, all kritikk er ikke like nyttig eller opplyst, men på samme tid har den kritiske samtalen om TV-serien som kunstform neppe noen gang vært bredere eller mer levende enn akkurat nå. Inngående diskusjoner om DexterMad MenBreaking Bad eller Homeland er ikke mangelvare, selv om skaperne kanskje ikke alltid er like fornøyde med rekkefølgen. (Her kan det selvfølgelig skytes inn at Simons kritikk til en viss grad overlapper med Jim Pagels’ tidligere nevnte advarsel mot TV-serie-fråtsing, hvor et av ankepunktene gjaldt den korte refleksjonstida.)

Det skal heller ikke utelukkes at noen av de tingene David Simon er kritisk til ved denne vendingen, kan være et utslag av barnesykdommer. Øyeblikkskritikk på et profesjonelt nivå er stadig et nokså nytt fenomen, og det er til å håpe på at den kun blir bedre i takt med at faget modnes.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*