Det er som om noe har vært i emning en stund. President Obama støtter homoekteskap. Heretter er det uaktuelt at demokratene nominerer en presidentkandidat som ikke gjør det samme. I mai-juni kan Høyesterett i teorien erklære at like ekteskapsrettigheter gjelder over hele landet. Rykter har summet om spillere som finpusser livsforandrende intervjuer og pressemeldinger. Interesseorganisasjonen You Can Play inngår samarbeid med spillerforeningen og NHL om toleranse i idretten. Meningsmålingene beveger seg med stormskritt i riktig retning. Folk blir mer tolerante.
Og likevel kom det som at sjokk når den 34-årige basketspilleren Jason Collins fra Washington Wizards idag står fram som homo på forsida av magasinet Sports Illustrated. Vi visste jo at noen måtte gjøre det, før eller seinere. Men tross vi egentlig at det skulle skje? Nå? Snart? Kanskje ikke. Men de virkelig store framskrittene virker gjerne umulige, helt til de skjer. Collins er den første mannlige lagidrettsutøveren som står fram, og som fortsatt har en karriere å ta vare på. Den slags krever mot.
Jeg må kjempe mot kynismen, mot impulsen til å gjøre dette til et mindre gjennombrudd enn det faktisk er, helt til jeg leser Brian Phillips på Grantland, som minner meg om at det er nettopp det er i ferd med å gjøre. Vi har så lett for å tape det viktige av syne, skriver han. Det viktige her er at en profesjonell mannlig basketspiller har tatt det modige valget det er å stå fram, og han har gjort det på en åpen, rørende og velformulert måte. Så la oss for et øyeblikk legge igjen de kontrafaktiske spekulasjonene og de kyniske spørsmålene hjemme; dem om at det kanskje kunne hatt enda større innvirkning hvis det var en større spiller som tok steget. Fokuset nå bør være på Collins og hans modige valg. Hold øynene på ballen, nå. «An NBA player just came out. If that’s not brave, why hasn’t it happened before now?«, spør Brian Phillips. Han har et poeng.
Det er verdt å stoppe opp et øyeblikk ved Collins personlige historie. En fortelling som handler om en forståelsesfull familie, ja visst, men også om den smertefulle tvilen og kontinuerlige selvfornektelsen som ligger i å ikke kunne uttrykke sitt sanne, hele seg. Den Collins forteller om når han gjengir hvordan stoltheten over hans streite venn blandet seg med misunnelse når Joe Kennedy fortalte at han hadde deltatt i en homoparade. Eller hvordan Collins følte at han måtte sitte stille og holde kjeft mens Høyesterett holdt høringer om homoekteskap denne våren. Og, selvfølgelig, hvordan Boston-bombenes påminnelse om livets forgjengelighet overbeviste ham om at han når som helst kan miste sjansen til å være åpen og ærlig.
Nå vil Jason Collins gå i homoparader selv. Han vil telles med. Det minner om det Anderson Cooper, journalisten og TV-personligheten som bekreftet mangeårige homorykter i et åpent brev forrige sommer. Og på samme måte som Cooper, ber Collins om at det meste skal være som før, selv om veldig mye likevel er forandret. Cooper er fortsatt først og fremst journalist. Collins elsker stadig basketball, og han vil fortsette å spille, selv om karrieren uvegerlig går mot slutten.
For på et vis er det jo nå det begynner. «Now I’m a free agent, literally and figuratively. I’ve reached that enviable state in life in which I can do pretty much what I want,» skriver en frigjort Jason Collins, og han har vel rett. Men dette er også tidspunktet da sporten skal vise seg oppgaven voksen. Støtteerklæringene har strømmet inn via Twitter, og alle håper og tror at det som forandrer så mye også ikke forandrer noen verdens ting. Vi vet ikke enda. Foreløpig kan vi gjøre lite annet enn å gratulere, og håpe at dette kan åpne veien for idrettsutøvere som inntil nå har manglet aktive forbilder.
Superb inftomarion here, ol’e chap; keep burning the midnight oil.