Dyr forandring?

Som en ekkel skjebnens ironi dundret Gus van Sants Milk inn i Oscar-racet i USA bare uker etter at California slengte den liberale homoaktivist-lobbyen inn i skapet igjen.

I 2004 kunne politisk interesserte nordmenn lett gå gjennom hele valgkampen mellom George W. Bush og John Kerry uten å mer enn høyst sporadisk høre om de sakene som også skulle stemmes over ved valget den novemberkvelden. Dermed fikk vi ikke bare vite at Kerry stod til vinne med pen margin; vi fikk heller knappest vite at en a la carte-meny av vedispørsmål sto på stemmeseddelen i flere stater. Inn i valglokalene valfartet James Dobsons stormtropper fra Focus on the Family og andre sterkt konservative lobbygrupperinger, oppildnet av muligheten til å si ifra om at liberale lover om abort og sammekjønnsekteskap ikke hørte hjemme i deres stat. Selvfølgelig tok de sjansen på å støtte W. også, og på denne bølgen av folkelig, religiøs småskalafrustrasjon vant Bush til slutt og enkelt og rent. Karl Rove, sjefsstrategen, snakket selvfornøyd om et permanent republikansk flertall, takket være sosialkonservative pressgrupper.

Fire år senere vet vi åssen det gikk. Rove er borte, W. er en vits, og den demokratiske kandidaten vasket gulvet med det permanente establishmentets mann ved valget. Obama vant i nesten alle velgergrupper, særlig blant de unge og i den svarte minoriteten. De mest konservative religiøse velgerne sokner stadig til republikanerne, men Obama har klart å gjenopprette et bånd mellom religiøse velgere og partiet han representerer – «to reach out to communities of faith and let them know that Democrats are their brothers and sisters», som den gamle Clinton-koryfeen Mike McCurry ordlegger det i dag.

Lutter glede og nyfunnet brorskap, der altså? Den holder ikke hele veien, dessverre.

For joda, selvsagt var det avstemninger om lokale spørsmål på stemmesedlene over hele USA i år også. Mest interesse ble California til del, en av de mer liberale statene, som ved valget 4. november sa ja til et lovforslag som forbyr sammekjønnsekteskap, en rett homofile og lesbiske i California ellers har hatt i små seks måneder. Resultatet var ikke i tråd med den trenden man ellers hadde blitt vant til å tillegge det historiske valget, og ble en kjærkommen olivengren for den høyreorienterte delen av pressen og meningspolitiet. Dette er prisen, var moralen – når Obama hadde klart å få nesten 95 prosent av alle svarte velgere til å stemme på ham, måtte hans parti- og meningsfeller også se i øynene at det ikke kom uten omkostninger av negativ art. De afroamerikanske miljøene er sosialpolitisk vridd i retning av en sterk skepsis mot homofili, og over 70 prosent av alle Californias velgere i denne kategorien støttet forbudet.

De stiller relevante spørsmål om kostnaden ved forandring, konsensus og change we can believe in, eh? Ikke egentlig, hevder kommentatoren Hendrik HertzbergNew Yorker; selv uten en eneste stemme fra afroamerikanske velgere i California ville loven gått igjennom. Han peker på kritikken som senere har kommet fra aktivistene selv i etterkant, hvor man nå har kommet til at tilhengerne av felles rettigheter kjørte en for defensiv og treg kampanje mot grunnlovsforslaget. Tilhengerne drev kampanje som var de et selskap, skriver Sherry Wolf på det radikale syndikatet Z Net, og fremholder videre at undersøkelser viser at afroamerikanske velgere er mer troende til både å se homoseksualitet som synd og støtte like rettigheter. Bakgrunnen for de i utgangspunktet hylende motsatte standpunktene kan finnes i religiøs overbevisning og i befolkningsgruppens historiske motstand mot diskriminering, argumenterer Wolf. Obama-generasjonens grunnpilarer går fri, med andre ord. Men på det popkulturelle planet er det fortsatt vanskelig å frikjenne typisk afroamerikanske submiljøer, skal det vise seg.

I en nylig sluppet artikkel fra Attitude Magazine skriver alltid interessante Johann Hari om det usminkede homohatet som lever og fryder seg innenfor den britiske og amerikanske hip hop-scenen. Han har snakket med Terrence Dean, den nå notorisk berømte tidligere MTV-produsenten som har skrevet boken Hiding in Hip Hop om hvordan det er å leve i skjul som homofil som en annen player på scenen. Det er ingen enkel reise, skjønner vi. Likevel avsluttes artikkelen på en optimistisk maner, i omtalen av ikonet Kanye West, som som den første virkelig store rapperen har lagt avstand til den fiendtlige atmostfæren som preger den afroamerikanske hip hop-verdenens syn på homofili. Er det veien å gå? Det vet vi enda ikke, men det hjelper sannsynligvis. Som innen fotballen, der vi trolig må vente tålmodig på at en virkelig superstjerne a la Torres skal stå frem, hjelper det når de virkelig store guttene melder seg på arenaen. ”Det er ikke Elton John som henger hjemme på veggen [hos homofile rappere]”, som en av slagsen lakonisk bemerker i en artikkel om emnet fra danske Information. Her trengs en tungvekter.

Som en planlagt, bitter epilog kort etter ståket rundt grunnlovstillegget i California kom så til slutt Gus van Sants biografiske drama Milk til amerikanske kinoer i slutten av november. Det er fortellingen om Harvey Milk, den homofile dissidenten som kjempet seg opp som politiker i USA på et tidspunkt da hans livsform fortsatt ble ansett som en sykdom. Flere har stilt spørsmål om hva som kunne skjedd hvis filmen hadde blitt satt opp før valget, slik Dennis Lim har skrevet om i Slate. På Harvey Milks tid kjempet han en innbitt kamp mot en diskriminerende lov kalt ”Proposition 6” (2008-utgaven bærer tittelen ”Proposition 8”), og slik blir filmen et uhyggelig post-skript på hvor kampen står den dag i dag. Milks løsning var konfrontasjon: If this thing passes, fight the hell back. Hvis vi skal feste lit til at aktivistbevegelsene I USA endelig har våknet nå langt på overtid, er det håp om at det kan bli virkelighet igjen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*