BIFF 2008: Reality check

Det er over. Prisene er delt ut (Verden er stor og frelsen lurer rundt hjørnet (no less, eh?) fikk hovedprisen, ikke sett), pressen har reist hjem og BIFF-ledelsen har allerede kunnet sole seg i den glansen publikumsrekord gir. Men festivalen, den er ikke over før i kveld.

Noe flere av filmene jeg har fått med meg i løpet av den siste uken blir sikkert tøtsjet innom i den avsluttende artikkelen i morgen, men frem til da: La oss kikke litt på virkeligheten.

Egentlig er det synd at Bergen ikke har en egen dokumentarfilmfestival, slik at dokumentarene som vises hadde sluppet å krangle med spillefilmer og støyende førpremierer om interessen. København har det (Cph:DOX), og den lever pent side om side med spillefilmfestivalen (Cph:PIX). Hvilken glede det hadde vært å kunne hengi seg til realiteter på film en hel uke!

Men slik er det altså ikke, hvilket gjerne betyr at jeg skygger unna dokumentarer for å presse inn mest mulig ny, slitsom spillefilm fra fjerne steder. Ikke alltid verdt det, men helt bevisst. Men på programmet havnet det til slutt en pen bukde dokumentarer, alle strålende, alle forskjellige, alle viktige på sitt vis. Den umiddelbare favoritten Beautiful Losers er nevnt, og vil bli nevnt igjen. Men det var mer.

Prisnyvinningen Ungdommens Dokumentarpris gikk til Yodok Stories, som jeg aldri så, men til morgenen krysset jeg av den herlige, amerikanske Man on Wire på min liste. Den er det du tror – dette er en film om en mann som går på en line. Men ikke hvor som helst, må vite; dette er fortellingen om Phillippe Petit, franskmannen som brukte ungdomstiden sin til å gå frem og tilbake på line blant noen av verdens mest kjente byggverk. Vi får se ham danse ubesværet over Sydney Harbor Bridge, ligge langflat mellom tårnene på Notre Dame i Paris, alt sammen i høydedrag som ikke innbyr til den slags. Og vi får, som filmens eneste bærende premiss, møte Phillippe selv, fortsatt sprø som en peanøtt, og alle de medsammensvorne han vervet til den ultimate utfordringen – å balansere mellom tårnene på World Trade Center i New York på den tiden da det bygget fantes og så vidt var ferdig oppført. Historien er altså godt over 30 år gammel, men fortalt på et vis som engasjerer bredt. Linedanseren vet godt hvordan man underholder et publikum, og møtene med de folkene som brukte noen år av sin ungdom på ulovlige fantestreker sammen med Phillippe Petit er interessante, også sett på distanse.

Ville jeg sett Man on Wire om ikke Stephen Metcalfe og de andre gode menneskene på Slates Cultural Gabfest hadde skrytt den opp i skyene i sin podcast 10. september? Neppe. Finn og lytt på www.slate.com/culturefest.

Frontrunners (USA, 2008) handler om det meget særamerikanske fenomenet valg på skolepresident i high school. Å sjefe på Stuyvesant High School i New York, byens fornemste offentlige skole, er et pent stykke fra å spise kaker med rektor i elevrådet. Tror jeg. Det er i hvertfall litt mer stress å bli valgt, for å si det mildt. Prosessen er amerikansk valgkamp på uskyldig mikronivå, der kandidater velger running mates ut fra bakgrunn (har hun sittet i skolestyret før?), etnisitet (for å appellere til den store asiatiske minoriteten), og sosial status (det er alltid kjekt å kunne hjelpes av en cheerleader). Så bærer det ut på skoleplassen for å overbevise velgerne. Vi møter fire par kandidater, som kjemper seg gjennom primaries der to bli silt vekk, og hele veien frem til det store valget. Entusiasmen er til stede, og ideen er svært god, men dessverre er det litt for mye hastverk i utførelsen. Det blir for mange kandidater å følge, slik at andre interessante faktorer som skolens historie (som jeg fornemmer er svært lang og viktig) eller den historiske utviklingen og viktigheten av fenomenet med skolevalg blir skjøvet i bakleksen.

Det er synd, men Frontrunners er verdt å se uansett. Til slutt vinner kompetent og altfor ambisiøs gutt over hyperaktiv cheerleader med for mye å gjøre.

Of Time and the City er noe av det mest særmerkede du får se, garantert. En uhyre personlig collage av en hyllest til fordums arbeiderby Liverpool står på menyen, tenkt ut, ropt ut og skjelt ut av den lokale impresarioen Terence Davies. Gjennom en intens time presenteres vi for britisk hverdagsliv slik det artet seg i etterkrigstiden, ledsaget av musikk og Davies’ klingende, teatrale kommentarer om alt fra kongehus til fotball og byplanlegging.

En cinematekfavoritt, dette, og har vi ikke TV-kanaler som kan vise sånt, får vi faen meg lage en.

Stein Ove Lien

Rettelse, 24.10.08 kl 12:12: Hovedprisvinneren nevnt i teksten heter selvsagt egentlig Verden er stor og frelsen lurer rundt hjørnet og ikke omvendt. Originaltittel: Svetat e goljam i spasenie debne otvsjakade.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*