Med ukas oppslag i Aftenposten er den norske debatten om reservasjonsrett for leger i ferd med å skli fullstendig ut. Først fikk Kristelig Folkeparti dessverre gjennomslag i regjeringsforhandlingene med Høyre og Fremskrittspartiet for at leger skal kunne reservere seg mot å henvise kvinner til abort. Det var i seg selv en farlig uthuling av likhetsprinsippet, og satte legen foran pasienten, med alt hva det kan medføre av ekstrabelastning for kvinnene det gjelder. Men det blir verre: Aftenposten melder nå at tre leger ved et legesenter i Bø i Telemark også har gitt beskjed om at de reserverer seg mot å sette inn spiral, av såkalte samvittighetsgrunner. Vi får dessverre ikke vite hva slags «samvittighetsgrunner» det er snakk om, men saken må uansett behandles prinsipielt.
Saken er klaget inn for fylkesmannen, men artikkelen opplyser om at kommunen ikke ønsker å gripe inn. Bø mener nemlig at legene er innenfor regelverket, ettersom legesenteret har en fellesliste hvor pasienten kan vises til en annen lege dersom fastlegen har reservert seg mot å henvise til abort eller sette inn spiral. Helseminister Bent Høie (H) har også slått fast at det er i strid med loven når legene på egen hånd bestemmer hva slags del av legegjerningen de er komfortable med å utføre.
Det har han selvsagt rett i, men regjeringa og støttepartiet har selv bidratt til å legitimere denne a la carte-tilnærmingen til legeyrket. Gjennom å åpne for legers rett til å reservere seg mot henvisning til abort, har regjeringspartiene og KrF flyttet debatten over fra noe vi alle inntil nylig tok for gitt – at en lege gjør hele jobben sin, uten unntak – til et felt hvor den enkelte kan teste regelverket for både det ene og det andre, så lenge hun eller han kan vise til «samvittighetsfriheten». Det som tidligere var et marginalt standpunkt kan nå oppnå økt legitimitet, fordi reservasjon mot abort eller prevensjonsmidler nå blir betraktet som bare enda en side ved legers nydefinerte resevasjonsrett. Det minner om diskusjonen om ekstreme ytringer: Det kan være positivt at noen av dem kommer til uttrykk i offentligheten og møter kvalifisert motstand, men prisen er at meninger som tidligere ble ansett for å være over kanten av det akseptable nå blir legitimert som relativt sett «mindre ekstreme», fordi du alltid kan finne noen som mener noe enda mer ytterliggående.
Hvis det ikke straks trekkes en klar og tydelig grense for hva vi må kunne forvente at en lege vil gjøre dersom vedkommende skal ha rett til å kalle seg lege, kan vi få flere slike omkamper. Det taper alle på – kvinner, menn, og alle legene som utfører arbeidet sitt i tråd med norsk lov og vanlig praksis i alle år.
Og til slutt: Slik loven står i dag, eksisterer det verken en reservasjonsrett for henvisning til abort eller for å sette inn spiral. Legene dette gjelder må gjerne se frem til en varslet lovendring, men inntil videre begår de lovbrudd. Det bør få konsekvenser.