Desemberkalenderen: «The most hated man in Britain»

Da Tony Benn døde i april, i en alder av 88, mistet det britiske arbeiderpartiet sin i særklasse største venstreprofil siden Aneurin ‘Nye’ Bevan samlet venstreopposisjonen rundt statlig eierskap, atommotstand og antiamerikanisme på 1950-tallet. Benn var vanskeligere å kategorisere, ettersom han kom fra en privilegert bakgrunn, hadde beveget seg fra partiets sentrum og ut på venstresida, og dessuten hadde et radikal-demokratisk sinnelag som eksplisitt avviste den «gamle» venstresidas forutbestemte, marxistiske samfunnsanalyse. Likevel var han innflytelsesrik nok til at Labour-forskeren Patrick Seyd, i boka med den megetsigende tittelen The rise and fall of the Labour left (1987), erklærte at Benns personlige karisma og lederegenskaper på samme tid var venstresidas største styrke og svakeste punkt. Han var iderik og ideologisk skolert, men tok samtidig så stor plass i det politiske landskapet at venstresida på mange måter glemte å utvikle et helhetlig politisk program med bred velgerappell. Benn brukte mye energi på å sikre seg at partidemokratiet var istand til å gjennomføre Labours radikale program på begynnelsen av 1980-tallet.

Det er symptomatisk for hele Tony Benns virke at han, da han takket nei til gjenvalg til Underhuset i 2001, erklærte at han istedet ville «bruke mer tid på å drive med politikk». Ikke bare var det et velrettet spark mot Tony Blairs New Labour, som Benn anså som en teknokratisk administrasjon uten radikale ambisjoner. Det oppsummerte også hans grunnleggende mistenksomhet overfor sentralmakta og statens evne til å gjennomføre radikale politiske endringer (dette er for øvrig en analyse det er mulig å gjenkjenne hos Ralph Miliband, Labour-leder Ed Milibands far, som vi skreiv om her og her). I åra etter at han forlot parlamentet skrev han et utall artikler og bøker, men mest av alt talte han, mot krig, for sosialisme og feminisme.

Som politiker tapte han oftere enn han vant. Erfaringene som minister i Harold Wilsons og Jim Callaghans regjeringer på 1970-tallet gjorde ham desillusjonert når det gjaldt muligheten for å bruke det politiske apparatet til politisk endring, og kritikere har hevdet at han dyrket de blanke, heroiske nederlagene. Benn kom høyrefløyskandidaten Denis Healey helt inn på klingen i nestlederstriden i 1981, men i ettertid skulle det vise seg å bli venstresidas toppnotering, også for Benn personlig. Valgprogrammet fra 1983 var kanskje det mest radikale i Labours historie, men ble grundig forkastet av velgerne. Benn anbefalte prinsipiell motstand mot thatcherismen på nasjonalt og lokalt nivå, men ble raskt utmanøvrert av den fremadstormende Neil Kinnock og den lojalt pragmatiske britiske fagbevegelsen. Benn var en ettertraktet taler og agitator blant annet under gruvearbeiderstreiken i 1984-85, men forsøket på omkamp om partitronen mot Kinnock i 1988 innvarslet tydeligere enn noe annet at et «nytt» Labour var i emning. Benn fikk knappe ti prosent av stemmene.

Jeg vil hevde at Anthony Crosland – parlamentsmedlem, minister og forfatter av den innflytelsesrike boka The Future of Socialism (1956), den sosialdemokratiske revisjonismens bibel – og Tony Blair var de viktigste figurene på Labours «høyrefløy» etter 1945. På venstresida er det, foruten nevnte Bevan, naturlig å peke på rivalene Tony Benn og Michael Foot. For ettertida representer de to ulike veivalg for hvilket parti Labour skulle være. Foot ble valgt som venstresidas kandidat til ledervervet etter Margaret Thatchers maktovertagelse i 1979, men fikk straks sin fulle hyre med å hindre avskalling til det høyre-sosialdemokratiske Social Democratic Party. I forsøket på å demme opp til høyre, oppsto en politisk-strategisk kløft mellom Foot og den mer kompromissløse Benn som det ikke lot seg gjøre å bygge bro over. Kan hende hadde thatcherismen kommet så langt at rivaliseringen ikke endret stort på historiens gang, men resultatet ble uansett at ingen av venstresidas to beste menn ble mer enn mesterlige ideologer. De mislyktes med å bygge en slagkraftig organisasjon, intern og eksternt, delvis på grunn av egen tilkortkommenhet, delvis på grunn av hverandre. Det er en av nyere Labour-histories store sorger. Begge hadde ofte rett, men de fikk ikke rett. Nå er de begge døde.

Ved inngangen til valgåret ser ikke Labour ut som et parti med selvtilliten i orden, på tross av stødig misnøye med den konservative regjeringa. Labour-leder Ed Miliband sliter med lav, personlig popularitet, men kan likevel havne i regjeringsposisjon. I ledervalgkampen i 2010 fikk han støtte fra de gamle kamphanene Neil Kinnock og Tony Benn. Bare en av dem er igjen til å se hvordan han finner balansen mellom deres respektive partitradisjoner, men det må han, hvis han skal lykkes.

***

I desemberkalenderen vil vi, (nesten) hver dag fram til julaften, løfte fram mennesker, organisasjoner, fenomener, nettsteder eller popkulturelle nedslag som har engasjert, provosert, beriket eller underholdt oss i 2014. I dag: Labours siste venstreideolog er død.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*