Velsignet stigmatisering

Overskriften handler ikke om Kirken, men om fotballforbundet.

Dagbladet viderebringer i dag en gigantisk oppslått toppsak om at den unge håndballspilleren Are Grongstad i middelmådigheten Elverum står frem som homofil. Det er knappest hverdagskost i den mannlige delen av norsk lagidrett. På kvinnesiden er det annerledes; det norske landslaget i både fotball og håndball har allerede i flere år hatt flere åpent lesbiske spillere, og flere av dem, særlig på håndballaget, er nasjonalikoner. Men i herresport? Aldri. No fucking way.

Fotball vies, noen ganger, litt oppmerksomhet for sin unnvikende holdning til spørsmålet, men ikke ofte. Det finnes ingen strategi for å ’normalisere’ homofili innen den kulturellt sett viktigste masseidretten i verden, og resultatet er deretter. Stadig er den eneste offisielle holdningen fra fotball-Norge (og Europa) at man håper det går seg til, og ellers er det vel greiest å være så dødensstille som menneskelig mulig. På mange måter minner det om Clinton-administrasjonens katastrofale ’Don’t ask, don’t tell’-strategi – det hittil mest misforstått progressive grepet for å la homofile tjenestegjøre i det amerikanske militæret: Det er ok at du er homse, så lenge du ikke sier det til noen. I norsk fotball må du også godt være homofil, så lenge du aksepterer at du aldri, aldri kan gå ut med det, fordi det a) kan endre fokuset i prestasjonsgruppen (du kan høre Åge si det, sant?) og b) fører til muligheten for (enda) grovere hets fra tribunen, som c) gjør at NFF og toppfotballen må ta et oppgjør med ukulturen, som er d) dyrt og slitsomt og som e) tar kampanjemidler bort fra breddeidretten, eller noe som ligner. Resultat: Homofili er selvsentrert egotripp som blander politikk inn i det vakreste spillet i verden, og politiserer det mest inkluderende vi har. Ingen har vel samvittighet til det, right?

Nå er det selvsagt ikke helt sånn de tenker, de høye herrer i fotball-Norge. Men de melder seg helt utenom debatten, selv om intensjonene fra forbundet var fine nok da Tippeligatrener Kjetil Rekdal satte lite pene ord på sine følelser i samtale med Natt&Dag for noen år tilbake (standardreaksjon fra relativister: ’så flott at han er ærlig!). Har du hørt noe siden? Tror ikke det.

En som fikk høre noe, lenge, var den høyst spilledugelige, men tidvis noe brutale landslagsbacken Greame Le Saux, som gjennom flere år var en av Premier Leauges profiler på Blackburn og Chelsea. Le Saux forteller i sin biografi Left Field om hvordan han allerede tidlig i karrieren ble stemplet som homofil, basert på rykter og tynne spekulasjoner. Den mest absurde, som bekrefter omtrent alle fordommer du måtte ha om at fotballspillere gjerne står et stykke bak i køen når Skjervheim-seminaret mottar påmeldinger: Greame Le Saux kunne simpelthen være homse fordi han leste The Guardian og ikke The Sun. Guardian reader equals gay boy. Some people really thought that added up, som han selv lakonisk bemerker (er det et imageproblem for avisen? Spiked kalte Jason Bourne for ’a John Rambo for liberals’ av samme grunn). I et langt og følelsesladd kapittel forteller venstrebacken om hvordan ryktet snøballet og ble vanskeligere å takle, og hvordan publikum og motspillere brukte den påståtte homofilien som angrepspunkt i årevis. Men ingenting skjedde. Medspillere, motspillere, dommere, forbundet og samfunnet lot Greame Le Saux flyte sin egen sjø, uten å møte homohetsen med noe i nærheten av den samme prinsippfastheten som ble vist da rasismen ble hevet ut av fotballbanen på 90-tallet.

Ingen vet hvor mange homofile som tynges av hemmeligheter i idretts-Norge i dag, men alle vet at de finnes. Like mange vet at det trengs å gjøre noe, men alle kan se at veien frem er lang. Og det finnes ikke en eneste lyktestolpe av mot og sinnsro i horisonten, heller. Berøringsangsten for homofili i norsk toppidrett synes å være like innstørknet som den er hos Kjetil Rekdal, men det er bare han som har gitt fordommene et ansikt. Det er ikke modig, det er tåpelig.

Men det er like tåpelig å tro at et problem forsvinner så fort vi slutter å tenke på det.

1 comment for “Velsignet stigmatisering

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*