Desemberkalenderen: Å gå i ungdommen

I desemberkalenderen vil vi, hver dag fram til julaften, løfte fram mennesker, organisasjoner, fenomener, nettsteder eller popkulturelle nedslag som har engasjert, provosert, beriket eller underholdt oss i 2014. I dag: Hvorfor voksne ikke bør skamme seg over å lese ungdomsromaner.

***

Vår ledestjerne Slate skal få sin dose kjærlighet i desemberkalenderen i år også, men la meg først gå i rette med en av disse bevisst provoserende, kontraintuitive essayene som ga Slate sitt rykte i utgangspunktet. Tidlig i juni, i tide til premieren på filmversjonen av den populære ungdomsromanen The Fault In Our Stars, skrev Ruth Graham et fortvilet utrop mot det kulturelle forfallet som måtte ligge bak at voksne mennesker nå regelrett skryter av at de leser og elsker romaner som er beregnet på et betraktelig yngre publikum.

Graham bruker seg selv som eksempel, og frykter at den kulturelle relativismen hun ser i oppvurderingen av såkalt «young adult fiction» skal føre til at færre unge lesere i framtida vil aspirere til å strekke seg mot voksenverdenen og dens komplekse litteratur. Reaksjonene lot ikke vente på seg, akkurat slik Slate hadde ønsket. Elisabeth Donnelly på Flavorwire anklaget Graham for å være nedlatende og for å lete for smalt. Linda Holmes i NPRs Pop Culture Happy Hour advarte mot å bringe skammen og moralismen tilbake i leseopplevelsen. Men den vektigste innvendingen mot Graham ble etter mitt syn formulert av Julie BeckThe Atlantic: Graham kommer galt avsted, hevder Beck, fordi hun ikke tar innover seg den viktigste grunnen til at voksne mennesker leser ungdomsromaner, nemlig av de samme grunner som de leser annen litteratur. God litteratur, uansett markedsføringsavdelingens sjablongtenkte kjernepublikum, gir oss en anledning til å leve oss inn i menneskeskjebner og situasjoner som ellers ikke ville vært tilgjengelige for oss. Drivkraften er ikke nødvendigvis nostalgi eller motstandsløs eskapisme, men nye innsikter.

Dette perspektivet tåler sammenligning med en studie vi skrev om i desemberkalenderen i 2012, om hvorfor folk oppsøker de samme bøkene, filmene eller stedene om igjen: Jo visst, for noen handler det om tryggheten og nostalgien i dykke ned i et kjent forløp hvor ingenting forandres og alt er under kontroll. Men forskerne fant også ut at mange respondenter oppga at de søkte gjensyn for å forstå hvordan deres identifikasjon med rollefigurene hadde forandret seg.

Og her kommer Julie Becks poeng virkelig til sin rett: Også dersom de populære ungdomsromanenes innsikter ikke nødvendigvis er helt nye, betyr ikke det at de ikke kan være verdt å lytte til. Gamle innsikter trenger ikke være mindre sanne. Noen ganger er det heller vi som lesere som behøver en påminnelse, mener Beck:

Just because you learn something once at 16, doesn’t mean you won’t have to re-learn it over and over again throughout your life. The big, important things are often crowded out of our heads by small daily concerns.

Så la oss senke skuldrene og slippe en reforhandling av den stadig tilbakevendende debatten om hvorvidt dagens unge gamle, eller gammel-unge er en slags evig Peter Pan-generasjon. Når det er sagt, omfattet bredsida fra Ruth Graham bokkjøpere i alderen 30-44 år, så leserne får ha meg unnskyldt mens jeg setter meg til med en bok og min skamløst gode samvittighet under leselampa der borte.

P.S: Jeg går ikke i ringen for The Fault In Our Stars bare fordi et sitat fra en desemberkalender-artikkel fra 2012 endte opp på billigutgavens smussomslag, eller fordi The Perks of Being a Wallflower (1999) tilfeldigvis er en slik bok jeg kjente jeg vokste på, selv da jeg leste den for første gang som 25-åring. Eller, iallfall ikke bare derfor.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*