Desemberkalender: Konger, «sensur» og liberal bravur

I september kom det fram at SVT vil klippe ut ordet «negerkonge» av den klassiske TV-serien om Astrid Lindgrens Pippi Langstrømpe. Avgjørelsen ble truffet etter samråd med Lindgren-familiens representanter, men det ble naturligvis et veldig rabalder. Avhengig av hvilket standpunkt man måtte ha, er svenskene enten svært flinke til fortløpende å ta debatter om sexistiske/rasistiske/homofobiske (etc.) trekk i sin egen kultur og historie, eller et oversensitivt, kollektiv moralpolitikorps som tvinger enhver som vil uttrykke seg om kontroversielle temaer til å være på vakt mot påtatt forargelse og sensur. «Pippi-gate» kom nokså parallelt med den prinsipielle diskusjonen rundt fengslingen av den på alle måter moralsk tvilsomme kunstneren Dan Park og forbudet mot å stille ut verkene hans. Da var det heller ikke lenge siden barnebøkene om Lilla Hjärtat og tegneserien Tintin i Kongo hadde satt i gang diskusjoner om rasisme og stereotypiske framstillinger av «fremmede».

Uten at jeg vil kapitulere overfor dilemmaene ved å lene meg på en klisje, tror meg når jeg sier at jeg synes disse spørsmålene er svært vanskelige. Min første impuls er alltid skepsis mot enhver form for direkte eller indirekte sensur, alt som i neste omgang kan skape selvsensur, og forsøk på å lese gårsdagens kulturuttrykk med nåtidas moralske briller. Jeg er helt på det reine med at «negerkonge» er uakseptabel språkbruk i dag, og den var eksotiserende allerede i 1969. Men samtidig føler jeg et visst ubehag ved at dette ikke lenger skal framgå for en som ser TV-serien. Ikke fordi den for alt i verden må forbli som den alltid har vært, men fordi den er en historisk kilde til svensk kultur på det tidspunktet. Å endre på en av de viktigste og mest populære «tekstene» i svensk kulturhistorie, nærmer seg i en slik forstand en revisjonisme som svekker det historiske minnet.

Jeg reagerte i utgangspunktet på samme måte i 2011, da det utkom en ny amerikansk utgave av Mark Twains The Adventures of Huckleberry Finn. Her var ordet «nigger» byttet ut med «slave». Igjen manglet jeg ikke sympati for ideen om at ordet er problematisk, men jeg følte en skepsis i ryggmargen mot å skulle «reinvaske» en viktig tekst med en lang og nyansert virkningshistorie for dens mest kontroversielle aspekt.

De siste par åra har min tenkning omkring disse stadig tilbakevendende spørsmålene imidlertid endret seg noe. Grunnen er at jeg leste et intervju Kim Angell gjorde med filosofen Jeffrey Waldron i Nytt Norsk Tidsskrift 4/12 om hatspråk. Verken Herges tegneserie eller Astrid Lindgrens barnebøker er hatefulle ytringer, men de opererer begge med et språk som skaper en avstand mellom «oss» og «dem» som kan virke stigmatiserende. Jeg ble inspirert til å snu min egen tenkning. Waldrons poeng er at det ikke nødvendigvis er en som meg som er best posisjonert til å avgjøre om noe oppfattes som nedverdigende eller ikke: det er den som rammes, og som må leve med det:

Mitt poeng her er at vi ikke bør betrakte dette fra den hvite, libe

rale juristens ståsted, men heller fra perspektivet til personene som er målet for de hatefulle ytringene – de som ikke kun gir uttrykk for sitt mishag, men som i tillegg må leve sitt liv, oppdra sine barn, i en atmosfære som er forgiftet av dette hatspråket. Fra deres ståsted er slik liberal bravur – «jeg kan tåle dette!» – mye mindre plausibel, fordi deres livsvilkår faktisk blir betydelig påvirket. (2011:4, 395-6)

Waldrons påpekning av «den liberale bravur» – majoritetens evne og vilje til å gratulere seg selv for sin evne til å tåle ubehag i den frie ytringens navn, på andres vegne – er også betimelig. Poenget er ikke at dette må bety at terskelen for provoserende og sårende ytringer hele tida skal senkes, eller at vår kulturelle samforstand automatisk blir bedre av en større harmoni mellom dagens tankesett og måten historiske kilder snakker til oss på. Men vi kan ha godt av å tenke over at selv om slike spørsmål angår alle, så angår det ikke alle på samme måte.

 

_________________________________________

I desemberkalenderen vil vi, (nesten) hver dag fram til julaften, løfte fram mennesker, organisasjoner, fenomener, nettsteder eller popkulturelle nedslag som har engasjert, provosert, beriket eller underholdt oss i 2014. I dag: Alle de ømme tærene.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*