Desemberkalenderen: En generasjon av lulaister?

Når hun stod der etter verdensmesterskapet, flankert av FIFA-president Sepp Blatter og Russlands ikke just superpopulære president Vladimir Putin, få dager etter at hennes Brasil hadde blitt ydmyket på hjemmebane av et dynamisk tysk landslag, var det lite som tydet på at Dilma Rousseff fortsatt ville være president i Brasil når vi skriver desember 2014. Ukene og månedene forut for mesterskapet hadde blottstilt den sosiale spaltingen i befolkningen: Landets unge middelklasse tok til gatene for å protestere mot dårlig utbygd infrastruktur. Luksusforetaket et fotball-VM er, ble unnskyldningen de trengte. Romario, den gamle landslagshelten som nå sitter i nasjonalforsamlingen, kritiserte Dilma for å være ute av takt med befolkningen hun ledet. Veksten i økonomien var lavere enn vanen hadde vært de siste årene, og korrupsjonsdommen mot tidligere president Lulas stabsjef Jose Dirceu sendte bølger gjennom hennes eget Arbeiderparti.

Det er umulig å finne en valganalyse om Brasil som ikke nevner hvor stygg og ubehagelig valgkampen var. Utgangspunktet for utenlandske journalister og analytikere var gjerne det dårlige forholdet mellom Dilma og Sosialistpartiets visepresidentkandidat, Marina Silva, den tidligere miljøministeren fra Lulas regjering. Hun ble plutselig presidentkandidat i august, to måneder før valget, da Eduardo Campos omkom i en flyulykke. Sympatien med Sosialistpartiet førte Silva oppover på meningsmålingene, mot høyder hun aldri nådde fire år tidligere, da hun stilte for De Grønne. Helt til den siste helgen før valget så det ut til at hun kunne slå ut Sosialdemokratenes kandidat, Aecio Neves, og sprenge den mangeårige rytmiske maktvekslingen mellom Sosialdemokratene (PSDB) og Dilmas Arbeiderparti (PT). Slik gikk det ikke: Da Silva snuste på ledelsen på meningsmålingene, tok Dilma silkehanskene av, og Silvas politiske holdninger ble gjenstand for grundigere analyse. Silva tapte, og frusterte mange av sine egne velgere ved å be dem stemme på den tradisjonelt mer høyreorienterte Neves. Det hjalp ikke: I andre valgomgang slo Rousseff Neves med relativt beskjeden margin og sikret at PT ved slutten av hennes andre periode vil ha sittet med makten i 16 år sammenhengende.

At PT har beholdt gjennom styringen i så lang tid, skyldes stadig evnen partiet har hatt til å bygge lojalitet blant de svakest stilte velgergruppene. Lulas sosiale reformer har blitt forsvart og forsterket i Dilmas periode, og har bidratt til skolegang og mat på bordet for Brasils fattigste. Slikt skaper lojalitet, og skepsisen til validiteten i Silvas og Neves’ løfter om å ikke røre ved hjelpeprogrammer som Bolsa Familia er en av nøklene til Dilmas valgseier.

I en førvalganalyse jeg skrev i 2010, påpekte jeg den oppsiktsvekkende stabile støtten venstreorienterte regjeringssjefer hadde i Latin-Amerika. Fire år senere er kartet nesten ikke endret. Evo Morales, den bolivianske urfolkspresidenten, vant et komfortabelt gjenvalg i oktober, på tross av økende kritikk mot regjeringens miljøprofil fra misfornøyde urfolksbevegelser. Tabaré Vázquez overtar snart presidentvervet i Uruguay etter den ekstremt populære Pepe Mujica, som i sine fire år som president lovliggjorde abort, åpnet for homoekteskap og legaliserte cannabis. Like ubesværet var comebacket til Chiles president Michelle Bachelet i desember i fjor. Hun er tilbake i vervet etter fire år og etterfølger den upopulære sentrum-høyrepolitikeren Sebastián Piñera.

Venstrevinden er altså fortsatt følbar, selv om både Dilma og Nicolas Maduro, Hugo Chavez’ etterfølger i Venezuela, vant sine respektive valg med knappere margin enn tidligere. Med enkelte tradisjonelt klare unntak (Colombia, Panama, Mexico), er Latin-Amerika fortsatt «en rød flekk på kartet», som jeg skrev for fire år siden. Det bør plage landenes slitne høyrepartier, som må finne opp en ny posisjon, som på tross av flere forsøk på å fremstå som forsvarere av populære, sosiale programmer taper flere valg enn de vinner. De må tilbake til tegnebrettet enda en gang.

_________________________________________

I desemberkalenderen vil vi, (nesten) hver dag fram til julaften, løfte fram mennesker, organisasjoner, fenomener, nettsteder eller popkulturelle nedslag som har engasjert, provosert, beriket eller underholdt oss i 2014. I dag: Alt er ved det gamle i Brasil.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*