Desemberkalenderen: Skytsengelen som aldri blunket

“G24 will be yet another way for Guardian readers to consume their paper», uttalte en stolt sjefredaktør Alan Rusbridger til sin egen avis i juni 2006. Anledningen var lanseringen av G24, en samling av artikler fra The Guardian i PDF-format (oppdatert fire ganger i timen!), som travle nyhetskonsumenter kunne skrive ut og ta med seg, sånn at de kunne holde seg oppdatert på bussreisen til og fra jobb. «A perfect fix», lovet sjefredaktøren.

Det er selvfølgelig stygt av meg å trekke fram denne himmelropende mediehistoriske parentesen i en sak som ellers utelukkende skal feire Alan Rusbridger, The Guardian-redaktøren som i går kunngjorde at han går av neste år, etter 20 år i redaktørstolen. Da etterlater han seg en avis som har lært seg å bruke nettets gjennomslagskraft bedre enn de fleste (New York Times, som skiftet redaktør på langt mer kontroversiell manér tidligere i år, kan trolig lære ett og annet der). «Since 1999 we’ve grown to overtake all others to become the most-read serious English language digital newspaper in the world”, var måten han selv ordla seg om temaet i går. Ordene er neppe tilfeldig valgt. Daily Mail, en velkjent prügelknabe her på Skrivekollektivet, har flere lesere enn The Guardian på nett, men ved å sette adjektivet «seriøs» foran utsagnet, regner nok redaktøren med å ha sitt på det reine. Dernest viser påstanden at Rusbridger vet at The Guardians kontroversielle insistering på at alt av avisas innhold skulle være gratis tilgjengelig på nettet har gjort at lesernes terskel har vært lav. Avisa har kunnet bygge opp merkevaren fri for publikumsavskrekkende betalingsmurer, selv om det knirker stadig høyere etter hvert som den en gang låste «alt gratis»-døra sakte åpnes. Det er trolig en god ting, særlig for The Guardians hardt prøvde konkurrenter. Neste år tar Rusbridger spranget fra redaktørstolen i en avis som har blødd penger i årevis til vervet som styreleder for det ideelle selskapet som holder blekka flytende. Signaleffekten er ikke til å overse.

Sakene som har gjort The Guardian  til et naturlig stoppested for nyhetshungrige trenger ingen særlig introduksjon. Telefon-hackingskandalen som endte med nedleggelsen av News of the World, Storbritannias den gang største løssalgstabloid, har vi skrevet om før, men det er verdt å merke seg at Rusbridger i forbindelse med hackingsaken agerte på et vis man sjelden ser blant de største mediene. Om noe skulle hacking-skandalen vært en blockbuster, en avsløring hvor en topp-avis ville vokte sin eksklusivitet som om det gjaldt livet. Rusbridger valgte annerledes; i en tale i 2011 fortalte redaktøren at han – frustrert over manglende reaksjoner fra politiet og politikerne – kontaktet sin daværende sjefsredaktørkollega på New York Times, Bill Keller, og ba hans avis gjøre sine egne undersøkelser. Presset på tidligere NotW-redaktør Andrew Coulson økte, og i 2013 havnet Coulson i fengsel (Coulson ble løslatt tidligere i år).

Senere samme år krysset de to storavisenes skjebner hverandre igjen: Wikileaks-avsløringene i 2010 startet opprinnelig etter at Julian Assange tok kontakt med New York Times, men den neste runden med lekkasjer havnet hos The Guardian (Bill Keller skrev en ekstremt lang, rar oppklaringsartikkel om Wikileaks i New York Magazine året etter). Når CitizenFour, kilden som senere viste seg å være Edward Snowden, lekket hemmeligheter fra den amerikanske overvåkningstjenesten NSA på forsommeren 2013, var det via filmskaperen Laura Poitras og den daværende The Guardian-journalisten Glenn Greenwald, som The Guardian hadde hentet fra nettmagasinet Salon (begge er nå tilknyttet The Intercept). The Guardian vant en Pulitzer-pris sammen med Washington Post for dekningen av Snowden-avsløringene.

De tre gigantsakene Rusbridger har stått i spissen for, bør ikke skygge for alt det andre avisen hans har gjort i hans snart tjue år som redaktør. Jeg er sikker på at han sjøl vil peke på langt mindre, langt mer britiske saker som sin viktigste arv. Men jeg synes det er fornuftig å stoppe her, ved et samarbeid med Washington Post, som stadig halser etter arven fra slutten av 1970-årene. Da var avisa New York Times’ viktigste utfordrer. Den situasjonen oppstod da Carl Berstein og Bob Woodward gikk etter Nixon (og pengene) og avslørte Watergate. Inntil da hadde avisa vært velansett, men uten nasjonale ambisjoner. I den tidligere nevnte talen i 2011 gjør Rusbridger seg morsom på egen bekostning, ved å gjengi hvem mediene mener burde spille ham selv i filmatiseringen av fortellingen av hackerskandalen. Han sammenligner det med Jason Robards, som spilte Ben Bradlee, den nylig avdøde, legendariske Washington Post-redaktøren i Alle presidentens menn.

Kanskje tenkte han tanken, kanskje ikke. Men når Alan Rusbridger går av til neste år, bør sammenligningene med moderne amerikansk avishistories mest berømte redaktør ligge svimlende nær.

_________________________________________

I desemberkalenderen vil vi, (nesten) hver dag fram til julaften, løfte fram mennesker, organisasjoner, fenomener, nettsteder eller popkulturelle nedslag som har engasjert, provosert, beriket eller underholdt oss i 2014. I dag: Alan Rusbridger gir seg i The Guardian

 

2 comments for “Desemberkalenderen: Skytsengelen som aldri blunket

  1. 6. april, 2016 at 1:00 pm

    Thanks for contributing. It’s helped me understand the issues.

  2. 17. desember, 2015 at 1:07 am

    NO, I meant I don’t get the newspapers. I ralrey have time to read them, and they just take up space and I have to spend energy recycling them and that sort of thing. PLus they’re a fire hazard and they attract bugs and moice nest in them and stuff. So I don’t subscribe to any.Is it true that Rusbridger commented on yoru blog in teh papers?!How fun is that? This is a brilliant idea!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*