Desemberkalenderen: Bli sint!

Jeg avskyr når politisk engasjerte ungdommer blir avskrevet som «broilere». Det er en måte å diskvalifisere ungdommers særegne erfaringer på som dessuten har en undertone at de bare er engasjerte for å skaffe seg en karriere. Likeledes har jeg problemer med uttrykket «et politisk dyr». Riktignok kan det brukes med mild beundring, gjerne om en person som er rask til å oppfatte det politiske potensialet i enhver sak. Men vel så ofte er vinklingen negativ; et «politisk dyr» er også gjerne en person med ambisjoner heller enn prinsipper, en som ser spill og intriger der andre ser sakspolitikk og konsekvensene for menneskene som utgjør tallene i statistikken.

Ettersom jeg også skriver om politikk, er det lett for meg å falle i denne fallgruva. Politiske analyser kan være opplysende og klargjørende, men deres forsøksvis «nøytrale» form kan vel så ofte føre til at politikken og dens konsekvens forsvinner av syne. Innvandringspolitikk kan for eksempel lett bli et spørsmål om hvem som «vinner» eller «taper» på at spørsmålet i det hele tatt er på dagsorden, når det, i det minste også, burde dreie seg om en verdipolitisk vurdering av politikken som føres og debatten om den. Jeg synder mot denne regelen sjøl, oftere enn jeg liker å innrømme.

Det gjelder særlig når temaet er innenrikspolitikk i andre land. Jeg forsøker å forstå Danmarks eller USAs politiske kultur på dens egne premisser, og da forsvinner mine egne verdier ofte litt mer i bakgrunnen. Men ettersom det å skrive om politikk per definisjon er et forsøk på å påvirke – i stort eller smått – må jeg fra tid til annen stille meg selv spørsmålet: Tar jeg stilling som jeg burde? Tydelig nok? Tidlig nok? Ofte nok?

Svaret er ganske sikkert nei, og det kan neppe kompenseres for i en oppsummerende artikkel nær årets slutt. Men likevel, i et år som kanskje er det mest opprørende og urovekkende jeg kan minnes, er det, med noen litt høystemte ord, på sin plass å legge ned noen merkesteiner, å minne om grunnene til at politisk  engasjement ofte begynner med sinne og frustrasjon. Forslag til endring kan først komme når blir oppmerksomme på hva som må endres. Her et knippe saker som har gjort meg sint i året som gikk:

  • Tortur er ikke et internt amerikansk anliggende, en sak mellom demokrater og republikanere. Den angår alle Demokrater med stor D, folk som tror på rettsstaten og allmenn, menneskelig anstendighet. Det er frustrerende å se hvordan debatten allerede har forfalt til et spørsmål om hvorvidt tortur er «effektivt» eller ikke. Det er en avsporing. Tortur er uakseptabelt, fordi det fratar mennesket verdighet og suspenderer rettsstaten. Så langt skal ikke statens makt over enkeltmennesket rekke. Det gjelder overalt hvor tortur utføres. Skuffelsen er bare ekstra stor når den godkjennes av amerikanske myndigheter, fordi vi er opplært til å forvente bedre.
  • Demokrati under press. I sommer erklærte Ungarns statsminister, Viktor Orban, at han ønsket å avskaffe landets liberale demokrati, for i stedet å hente inspirasjon fra illiberale stater som Kina, Russland og Tyrkia. Regjeringspartiet Fidesz og støttepartier tiltar seg stadig større makt, samtidig som vi ser en tydelig ideologisk opprustning av de kristenfundamentalistiske verdiene som gjør det vanskeligere å være jøde, homo, roma eller muslim midt i hjertet av Europa. Russlands folkerettsstridige annektering av Krim gjør også at vi må ta lefling med slike autoritære drømmer på alvor, der vi tidligere trodde vi kunne avskrive dem som reaksjonært slagg.
  • Høyreradikale partiers framgang i Europa kaller først på fortvilelse, dernest på sinne, og til slutt på handling. Noe av grunnlaget for å stanse Sverigedemokraternas vekst kan skapes ved en moralsk motoffensiv, men løsningen må først og fremst være politisk. Gyllent Daggry i Hellas og Nasjonal Front i Frankrike opplever også suksess. Svaret for venstresida er neppe, som nå, å gå til klamme omfavnelser av sine konservative hovedmotstandere. For at velgerne skal oppfatte at det finnes et bedre alternativ må den kontraproduktive kuttpolitikken skrotes. På kort sikt kan det bety en tøffere linje overfor EUs økonomiske ortodoksi.
  • Overvåkning. Denne livsviktige tilliten mellom borgere og politikere undergraves også av stadige, nye overvåkningsskandaler. Ikke på noe felt har sjokket og frustrasjonen lettere for kun å skli over i apatisk resignasjon. Der forutsetningen tidligere var at man ikke ble observert og registrert, er antagelsen nå den motsatte. Situasjonen blir ikke bedre av at myndighetene også gjør sitt beste for å underslå dette for borgerne. En varsler som Edward Snowden har vist oss at det er grunn til å være på vakt mot automatiske påstander om at hemmelighold og ureflektert tillit er til vårt felles beste. Samtidig er dette et område hvor året faktisk også bød på godt nytt: EU-domstolen var klarsynt nok til å gripe inn mot EUs datalagringsdirektiv, som Stortinget ellers, til vår store skuffelse, gikk god for.
  • Antisemittisme. Venstresida i stort – Skrivekollektivet inkludert – har reagert for seint på den voksende antisemittismen, i Norge og internasjonalt. Å slå ned på antisemittisme svekker ikke vårt engasjement for den palestinske saken. Kritikken av staten Israels politikk må være krass; overgrepene og okkupasjonen tillater ikke annet. Men det er altså politikk. Samtidig opplever jødiske barn trakassering i norske skolegårder, og jøder opplever trusler og utrygghet. Jeg håper at den smule åpning for jødiske stemmer Anne Sender og Suzanne Aabel representerer, kan bidra til at også palestinavenner får mer interesse og forståelse for hvordan jøder i Norge oppfatter situasjonen. Den mest fortvilende med diskusjoner om antisemittisme er at de må tas igjen og igjen. Her har også vi et ansvar.

Lista stopper ikke der. Jeg kunne nevnt angrep på pressefriheten, forfølgelse av journalister, framveksten av en enda mer uhyrlig og brutal religiøs ekstremisme, ebola-epidemien eller globale anslag mott kvinners menneskerettigheter på brei front. Min ambisjon for 2015 er å skrive mer om saker som disse. Men også å beskrive for å kunne ta stilling til ståa i verden omkring meg.

_________________________________________

I desemberkalenderen vil vi, (nesten) hver dag fram til julaften, løfte fram mennesker, organisasjoner, fenomener, nettsteder eller popkulturelle nedslag som har engasjert, provosert, beriket eller underholdt oss i 2014. I dag: Nok nøkternhet nå.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*