Desemberkalenderen: Smak og selvbedrag

Året begynte med en ny runde i en gammel debatt. Charlotte Myrbråten,anmelder i Klassekampens musikkmagasin, påpekte noen blinde flekker på den musikkinteresserte finansmannen og selverklærte autoriteten Torstein Selviks seineste kanon-liste i Dagens Næringsliv. Temaet denne gangen var debutalbum, og Selviks liste manglet både kvinner og R&B. Slike øvelser er interessante som underholdning, men de kan også være viktige og perspektivutvidende. Jeg våger meg til å spå at Selvik, enten han vil innrømme det eller ikke, kommer til å forholde seg til kritikken neste gang setter sammen en kåring for DNs lesere.

Den som har gjort mest for å endre måten jeg tenker om musikk på de siste mange åra, er den kanadiske kritikeren Carl Wilson. I denne sammenhengen er det for en gangs skyld underordnet at han i dag skriver for Slate; hans viktigste bidrag til moderne musikk-kritikk er utvilsomt den lille boka Let’s Talk About Love. Wilsons grundige nærkamp med Celine Dions bestselger og sine egne fordommer har fått den megetsigende Why Other People Have Such Bad Taste i en ny og utvidet utgave.

Wilson har plassen (og motet) til å vedgå det som ofte bare blir en uuttalt premiss i løpende kulturanmelderi; Anmelderen går til verket med et sett av egne bevisste og ubevisste for-dommer, og for noen artister kan disse resultere i nærmest total avvisning. Celine Dion er/var en slik artist for Wilson. Han satte seg derfor fore å undersøke hva det er ved Dions musikk og hennes stjernestatus som appellerer så sterkt, når det samtidig kan fylle en kjenner som Wilson med vemmelse. Resultatet er en maktdemonstrasjon av et musikkessay, hvor sosiologi, historie, selvbiografi og musikkteori møter Wilsons befriende lite forfengelige undersøkelsesvilje. Ved avsluttet lesning hadde jeg lært en hel masse om Celine Dion og canadisk mentalitetshistorie, men også blitt utstyrt med et apparat for å tenke om og på musikk på en ny måte. Wilsons poeng er ikke relativistisk: Det er ikke nødvendig å oppheve skillet mellom «godt» og «dårlig». Snarere trengs en større åpenhet for hvordan det gode og det dårlige arter seg i ulike sjangre, hvorvidt på egne premisser.

Helt konkret har boka gitt meg større selvtillit på vegne av min egen smak, eller i det minste fått meg til å innse at skammen neppe tilbyr en farbar vei. Særlig har jeg tatt til meg Wilsons begrep «smaksbiografi». Selv forteller han om hvordan han som barn avskydde country, noe han bar med seg inn i ungdommen og voksen alder. Helt til han faktisk satte denne gamle sannheten på prøve, og kom fram til at den ikke stemte lenger. Å kartlegge utviklingen av egen smak på denne måten har gjort det mulig for meg å få øye på blinde flekker og fordommer, å utvide registeret mitt og omfavne de tidligere uglesette sidene ved smaken min med større iver.

I tenåra hatet jeg overprodusert boybandpop på autopilot, og hørte jeg på Backstreet Boys var det naturligvis i smug, eller i beste fall med rause lag av «ironisk distanse». Jeg hadde det på samme måte med country. Et eller annet ved denne musikken, så nasal, sentimental eller hurra-meg-rundt-jublende den enn kunne være, appellerte til meg, men jeg nektet meg det. Country hadde aldri vært min greie, og slik kunne det gjerne forbli, tenkte jeg. Den forsiktige omvendelsen begynte noen år før, men det var ikke før Carl Wilson satte smaksbiografien på begrep for meg at jeg skrotet tanken om at boybandpop eller country i seg selv var noe mindreverdig. I dag er countryen overalt på mine topplister, og bare så du vet det, er One Direction det beste bandet i sin sjanger siden Backstreet Boys’ storhetstid.

Den gamle amerikanske musikkritikk-kanon – Lester Bangs, Bob Christgau, Greil Marcus – kan fortsatt gi oss verdifulle innsikter i 1960- og 70-tallets rock. Når det kommer til å forstå pop av i dag og hva dagens musikk-kritikk kan makte, kan jeg imidlertid ikke gi en tydeligere anbefaling enn Carl Wilsons reise til smakens slutt.

_________________________________________

I desemberkalenderen vil vi, (nesten) hver dag fram til julaften, løfte fram mennesker, organisasjoner, fenomener, nettsteder eller popkulturelle nedslag som har engasjert, provosert, beriket eller underholdt oss i 2014. I dag: Andre folks smak.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*