Enda en ond sirkel

Skribenten har brukt uken til å begrave seg i venstresiden, type gamledager. Jeg har for sikkerhets skyld fordypet meg i en artikkelsamling av Berlingske Tidendes journalist og tidligere debattredaktør Bent Blüdnikow, som i 2003 ga ut boken ‘Opgøret om den kolde krig’ (Peter La Cours forlag). Boken er, som tittelen så subtilt hinter til, en gjenopptråkking av en av de mest populære stiene innen nordisk borgerlighet; den om å få radikale mennesker til å legge seg på rygg og beklage at de var radikale i 70-årene.

I perioden 1998 til 2002 var Blüdnikow debattredaktør på den borgerlige avisen Berlingske Tidende, som han kom til etter en lengre periode på den enda mer høylydt høyrevridde Weekendavisen. Danmark har, i vesentlig større grad enn Norge, vært et ideologisk polarisert land siden Anders Foghs maktovertakelse i 2001, og en del av den her så omtalte kulturkampen kan tilskrives de mange og tunge debatter om venstrefløyen som Blüdnikow og vennene hans tvang frem i lyset på slutten av nittitallet. I Norge diskuterer vi med jevne mellomrom mangelen på høyrelenende medier – i Danmark diskuterer de høyrelente i stedet hvordan de kan nøytralisere venstrefløyen. Boken inneholder utdrag fra det enorme utvalg avisdebatter om venstresidens gamle synder som borgerlig presse i nabolandet bragte mellom 1998-2002. Strategien lyktes ad helvede til, som det heter i Danmark: Fogh vant makten, kulturkampen startet, liberal presse ble et skjellsord, venstrefløyen ble marginalisert både politisk institusjonelt, og Dansk Folkeparti ble hærførere i kampen for danske verdier. Der passer fortsatt ikke venstreorienterte ideer inn.

Storparten av boken som altså oppsummerer denne borgerlige tsunamien består av debattinnlegg om danske kommunisters sym- og antipatier i 70- og 80-årene. Vi kjenner mønsteret her hjemme fra Dagbladets såkalte Hagtvedt-debatt i 2002; det handlet om å rive opp gamle sår. En og en av de fremtredende skikkelser på ytre venstre blir trukket frem, og på lite subtilt vis bedt om å unnskylde at de støttet Sovjetunionen i tanke og i studiesirkel, og beskyldningene om landsforræderi, nazi-sammenligninger og femtekolonisme (?) fyker over sidene og gjør affæren lesverdig og underholdende. Men etter å ha lest fire hundre sider med angrepspunkter fra akademikere, folketingspolitikere og meningsdannere er jeg fortsatt ikke sikker på hva prosjektet egentlig var.

I bokens forord forklarer Blüdnikow utførlig at målet er å sette den nære Danmarkshistorien under debatt, men det er dessverre tydelig at dette noble mål ganske fort avspores av en lyst til å slå hele venstrefløyen overende i en kamp om tapte slag. Målet synes å være at de radikale røstene – som nesten alle har tatt avstand fra sine ungdommelige svermerier for blodige diktatorer og nå er inne i folden hos Socialdemokraterne eller SF – på overtid skal få det offentlige yrkesforbud som de, i følge flere av forfatterne, ikke fikk i 70-årene. Snarere tvert imot – disse folkene sitter jo og bestemmer alt, hyler de: Berlingske Tidendes daværende sjefredaktør Ole Wivel, ministerne Bertel Haarder og Per Stig Møller, tidligere utenriksminister Uffe Ellemann Jensen og alle de andre som i dag…faktisk sitter og bestemmer alt.

De gned seg i hendene, gjorde de, da Anders Fogh tok oppgjøret med ‘rundkredspedagogik‘ og ‘smagsdommerne‘ i sin nyttårstale i 2002. Nå skulle de få, de gamle kommunistene, hippiene, blomsterbarna og NATO-motstanderne.

I dag vet vi fasit. Fogh har vunnet kulturkrigen sin på noen viktige områder: Han fikk fjernet Danmarks Radios rødmussede leder Christian Nissen til fordel for blårussen Kenneth Plummer, og fikk spent bein på statskanalen for all fremtid på kjøpet. Han overlot innvandringspolitikken i Dansk Folkepartis klamme grepå, og han er nærmere enn noen annen å få den besværlige fristaden Christiania inn i folden. Samtidig har venstresiden måttet bruke mer tid på å forsvare fortidens feilskjær enn på å holde hjertet varmt og hodet kaldt. Socialdemokraterne har nå, i 2008, endelig såvidt begynt å stabbe rundt på tynne bein, fortsatt litt groggy etter det som slo dem ut i ’01. Gamlelektor Ritt Bjerregaards Københavnparti har startet ideologileken ‘Den Røde Skole‘, for et nytt og progressivt sosialdemokrati. Det er på høy tid.

SF viser tenner, men på ytre venstre er Enhedslisten (arvtakeren etter Venstresocialisterne, de ideologiske hoggestabbene fra de siste tretti årene i Blüdnikows bok) ved å implodere under vekten av sin egen splittelse. Partiet har, som S’ folketingsmedlem Christine Antorini påpeker i en enquete om venstresiden i siste nummer av tidsskiftet Kritik, potensielt fraksjonert seg selv alldeles i stykker etter oppstillingen av den kontroversielle muslim Asmaa Abdol-Hamid ved folketingsvalget i november i fjor. Enhedslisten er nå bare en skygge, som likevel ikke har tid eller ressurser til å bygge seg selv opp igjen, selv om Asmaa, som havnet i trøbbel blant annet på grunn av ‘problematiske’ uttalelser om homofili og religion, lever trygt utenfor Christiansborg.

Venstrefløyen er i den samme, selvpåførte krisen som Anders Fogh og det borgerlige medielandskapet har advart dem mot siden 90-tallet. Trøsten må være at det er deres egen feil, ikke borgerskapets. Men akkurat nå er det vanskelig å se en vei ut av miseren.

Den nye kalde krigen er foreløpig i Foghs hender, som smaksdommeren over gode og dårlige ideer. Akkurat nå er progressiv politikk dømt ute.

1 comment for “Enda en ond sirkel

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*