Minneord: Tøger Seidenfaden (1957-2011)

Det er kul umulig å overdrive hvor viktig avismannen Tøger Seidenfaden var for dansk og nordisk presseoffentlighet. I går døde Politikens mangeårige sjefredaktør, bare 53 år gammel.

Da jeg var femten år gammel begynte jeg å lese danske aviser. Jeg ikke bare leste dem; jeg slukte dansk politikk, hele veien fra de borgerlige fanebærere på Berlingske Tidende og Jyllandsposten og ut til vesle, radikale Information. Men viktigst var -alltid- den liberale flammekasteren på Rådhuspladsen, Politiken. Dette var rundt 2001, da idéen om å skrive ut nettartikler ikke føltes like avleggs som i dag, og etter skoletid printet jeg gjerne ut lederartiklene fra dagens utgave og leste dem på vei hjem til min internettløse tilværelse i et kommunalt eid husvære et stykke utenfor Bergen. Så snart jeg fikk muligheten, tok jeg bussen til byen for å sitte på kafé i åtte-ti timer med min nybakte venn Pål Thorsen, som leserne i dag kjenner som redaktør og initiativtaker bak Skirvekollektivet, men jeg sørget alltid for å legge våre langtrekkende kaffeavtaler til noen timer etter at jeg ankom byen. Årsaken er sånt som bare kan trekkes frem i minneord; Ganske ofte brukte jeg mine fritimer i Bergen på å sitte alene, smugrøykende og skillingsbollespisende, på et ærverdig, nå nedlagt konditori ved Torgallmenningen, mens jeg leste absolutt alt som sto i…gårsdagens utgave av Politiken, innkjøpt på Narvesen.

Jeg vedgår at denne ubetydelige anekdoten høres noe selvforelsket ut, men jeg synes samtidig at det er noe ved det som lar seg overføre til det forhold Tøger Seidenfaden, Politikens sjefredaktør gjennom 18 år, hadde  til den avisen han ledet fra sitt hjørnekontor på Rådhuspladsen i København fra 1993 og til sin altfor tidlige død denne uken. For Seidenfaden var også selvforelsket, i en slik grad at han gladelig lot seg selv være postergutt da avisen hans fødte et nytt helgemagasin i 1999. Plakaten, som også er forsidebilde på den varmt anbefalte essaysamlingen Absolut Tøger (Rosinante, 2007), viser en høygravid, naken sjefredaktør, med et sedvanlig, fornøyd smil. Men det ga mening, for det er så altfor sant, det hans mangeårige meningsrival på Jyllandsposten, Muhammed-krigeren Flemming Rose, sa til Politiken etter Seidenfadens død; at «Tøger var Politiken, og Politiken var ham».

Politiken, som fylte 125 år i fjor, er en av de virkelige institusjoner i dansk og nordisk presse, alltid til venstre for midten, og alltid midt i glaningen på makthaverne. En radikal-liberal avis av klassisk Dagblad-støpning, men helt uten Dagbladets tabloide slagside, og solid definert til den liberale siden i et medielandskap som er uendelig mye skarpere ideologisk oppdelt enn det norske noen gang har vært. Her har Tøger funnet sin plass, med en letthet som gjør at det føles pussig å tenke over at han faktisk kom til Politiken fra jobben som sjef på Weekendavisen, som vi i dag kjenner som en hamrende konservativ ukeavis for akademikere og mennesker med mye fritid og høy inntekt. Men etter at øyenbrynene senket seg dengang har ingen kunnet tvile på at Tøger Seidenfaden og Politiken var som skapt for hverandre; intellektuelle, ertelystne og stridbare.

Tøger har fått kjeft for nesten alt. I 1995 var det hans avgjørelse å utgi daværende EU-komminsjonær Ritt Bjerregaards dagbøker som vedlegg til avisen, etter at forlaget hadde stoppet boken, som satte sinnene i kok. I 2008 gjorde han det samme med den såkalte «Jæger-boken», som avslørte hemmeligheter om det danske forsvarets gjøren og laden i Afghanistan som var så eksplosivt at forsvarsministeren til slutt valgte å gå av. I 2002 hamret han så hardt på klimaskeptikeren Bjørn Lomborg i avisens spalter at det kunne høres langt ut i Europa. Han unnskyldte offentlig til den muslimske verden for Danmarks rolle i Muhammed-striden, og fikk motstand fra flere av sine egne ansatte.  Og, i sin mest imponerende orkestrerte provokasjon av et Danmark som til slutt ble så fremmedfiendtlig og grimt at det nesten ikke ble til å holde ut; da Tøger og Politiken trådte resolutte ut av medienes selvpålagte, «objektive» tvangstrøye og ble en handlende politisk aktør i 2009, da Politiken Irak Center ble opprettet, for å gi jobbmuligheter til irakiske flyktninger som ventet på utkastelse fra Danmark. I fjor gjorde avisen det igjen, da politisk redaktør Peter Mogensen bidro på ustø el-gitar på folkemønstringen mot politiaksjonen mot irakiske flyktningers asylbesettelse av Brorsons kirke i København. Alltid, alltid, var Tøger og Politiken i første rekke, men skarpe argumenter og en godt synlig mine som tilsa at fra denne redaksjon skulle det ikke være noen tvil om at man elsket å provosere den regjering som til enhver tid satt ved makten.

Tøger Seidenfaden var aldri noen sosialist, men trolig enda lengre fra sosialdemokratiet. Han var varm tilhenger av EU og NATO, og avisens linje i økonmiske spørsmål etterlot en helt del å ønske for lesere som meg. Men Tøger var uutgrunnelig liberal, redelig og selvsikker – og sluttet aldri å kjempe mot det han med stadig sterkere røst anså som en skinger tone i samfunnsdebatten, anført av arvefienden: Dansk Folkeparti. Når så mange borgerlige politikere og velgere mislikte Politiken så sterkt, var det sannsynligvis fordi Tøger selv var så uendelig skuffet over dem. Han tilga aldri Anders Fogh Rasmussen at den tidligere statsministeren sviktet sin blankpolerte, anstendige fasade og slapp Dansk Folkeparti inn i maskinrommet hos den borgerlige regjeringen som har sittet siden 2001. Politiken har i alle år vært et yndet skjellsord på høyrefløyen, som en del av «det røde Bermudatriangel» av bedrevitende sosialister i Gyldendal, Danmarks Radio og den nevnte avisen, men etter 2001 ble Tøger personlig manifestasjonen på alt Fogh og den nye vinen mente var galt. Politiken var innbegrepet på misforstått godhet og naiv humanisme, på et Danmark som var i ferd med å drukne i innvandring og synd. Kulturkampen, opprydningsprosjektet som skulle lufte ut de gamle tanker fra sosialdemokratiets tidsalder, ble i Anders Foghs bilde ikke så mye et oppgjør med sosialdemokratiet som med Tøger Seidenfaden. Han lyktes ikke, selvsagt. Det vil si; i mekanisk, velgermessig forstand ikke bare vant, men også gjenvant Venstre posisjonen som Danmarks største parti, og med det også regjeringsmakten. Men kampen for å tie de liberale stemmene, de han engang selv var en av, tapte Anders Fogh Rasmussen i en grøt av hyperbol Dansk Folkeparti-retorikk, blind fedrelandskjærlighet og et evig sug etter å erstatte fortidens smaksdommere med enda flere kloninger av samme støpning som ham selv.

Med Tøger Seidenfadens død må Venstre og Dansk Folkeparti finne seg en ny hovedfiende, og kanskje er muligheten der for at Socialdemokraternes leder Helle Thorning-Schmidt nå endelig kan ta opp hansken og gjøre seg selv til opposisjonens virkelige leder. De siste ti årene har det vært Politiken og Tøger Seidenfaden. Det er mange av oss som håper hun er oppgaven voksen, men vi er enda flere som hadde ønsket at den prinsippfaste kameleonen på Rådhuspladsen selv fikk muligheten til å bruke sin brodd og sitt intellekt til å nagle en ny statsminister til vedtak og prinsipper fra høsten av. Det hadde både Helle, Tøger og det danske demokratiet fortjent, etter et tiår i skyggenes dal.

Tøger Seidenfaden etterlater seg sin kone Tine og parets tre barn.