SMK oppsummerer: AMYs år?

Jørgen, Pål,

Min frykt var, trolig rettmessig, stor for at In Rainbows skulle være mer om markedsknepene enn om musikken, men som vanlig klarer Radiohead ikke å holde seg unna å lage rockemusikk som er bedre enn nesten alt annet. Likevel har alle slags medier brukt mer tid på å diskutere platebransjens faell eller mulige gjenoppstandelse i forbindelse med denne utgivelsen. Det er lett å forstå. Radioheads nye album tvinger enhver bransjeanalytiker eller musikkjournalist til en gang for alle å forlate sitt trygge rede: Nå handler det, endelig¸ ikke lenger om salgstall. Platebransjen har sett misbilligende på såkalte salgstall i årevis allerede, fordi de ikke har tatt opp i seg singlene eller albumenes egentlige utbredelse. Radiohead pusher den utviklingen videre, og sparker knallhardt på fortiden (omtrent her er skribenten i ferd med å gå i fellen han nettopp har skjelt ut anmelderkorpset for…).

In Rainbows er forbannet god, og hvis du har rett i din antakelse, Jørgen, om at dette kan være inngangsporten unge mennesker får til gammel Radiohead, er ingenting bedre enn det. Konseptet skyver det risikofrie over på lytteren, som kan velge å ikke betale – og det tillater Radiohead å ta enda flere risker i sin musikk. Som konsept er In Rainbows performance-kunst, som plate er det bare usigelig vakker rock.

I 2007 er ’singel’-formatet dødt – nå er alt singler. Det har demokratisert listefenomenet, fodi man da kan ta med hva som helst, et hvilket som helst kutt fra en hvilken som helst plate. Likevel er årets kanskje mest imponerende popfenomen resultatet av nettopp flotte singler, i den klassiske betydningen. Timbaland har i 2007 vært en større hitmaskin enn noen annen, og har for tiden en kanskje enda sterkere posisjon i popmarkedet enn det tidligere husguder som Pharrell Williams hadde i 2006, eller som Max Martin rundt 1999. Derfor er det helt selvsagt at Timbalands fantastiske postergutt Justin Timberlake skal toppe min liste. Låta kom på plate i fjor, men Timberlakes allestedsnærværelse har vært om mulig sterkere i år.

1. Justin Timberlake – What Comes Around…/…Goes Around
2. Bruce Springsteen – Radio Nowhere
3. Bright Eyes – Four Winds
4. The Wombats – Let’s Dance To Joy Division
5. Radiohead – Videotape
6. Amy Winehouse – Me And Mr. Jones
7. The Arcade Fire – All Cars Go
8. Lars Winnerbäck & Miss Li – Om Du Lämnade Mig Nu
9. Timbaland – Apologize
10. Band Of Horses – No One’s Gonna Love You
11. Rihanna feat. Jay-Z – Umbrella
12. Rufus Wainwright – Going To A Town
13. Manic Street Preachers – Your Love Alone Is Not Enough
14. Just Jack – Glory Days
15. Ryan Adams – Everybody Knows

Ellers var dette året da Rufus Wainwright sprang fra obskur og begavet kritikeryndling til P4-materiale, og Conor Oberst fortsetter sitt korstog mot plateindustrien ved å gi hver eneste smarte lille tanke på plate med Bright Eyes.

Også er det Amy, da. I mine øyne er hun rockens tøffeste dame, og en crooner av stort format. Atter andre mener hun er enda dummere enn de dummeste mennene i bransjen, og blott en billig kopist som musiker. Uansett hva man mener, er det et trist faktum at tabloidoverskriftene har stjålet mer plass enn konsertene og låtene. I Bergen havnet damen i fengsel, ig ektemannen er samme sted i skrivende stund. Er det sånt som skaper legender, eller det dårlig for karrieren å skyve Madeleine McCann vekk fra førstesidene?

Stein Ove.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*