Skrivekollektivets 2. årlige musikk-klubb

Av | 19. desember 2008

Pål, Martin, Stein Ove.

På dagen ett år etter at det første innlegget i Skrivekollektivets årsoppsummerende musikk-klubb ble publisert, følte kollektivkompis Olaussen seg heldigvis kallet til å spørre om Skrivekollektivet var et forum for å skille Det Gode fra Det Dårlige i musikkåret. Det er vi, definitivt. Ideen om en løpende samtale om årets opp- og nedturer er (som så ofte før) stjålet fra Slate. Vi kaller det Skrivekollektivets Musikk-klubb (SMK), og den andre årlige utgaven må regnes for åpnet. Velkommen skal dere være. Jeg gleder meg.

Jeg kjenner meg igjen i Martins instinktive skepsis til hvordan mer eller mindre obskure utgivelser som ingen har hørt har en tendens til å havne på anmeldertoppen, og kan samtidig berolige ham med at min egen liste er nokså renset for den slags. Det var et år for skuffelser i mainstreampopen, som Pål har vært inne på (jeg snakket med min bror om dette for noen år siden, og vi hadde begge eksempelvis glemt at Madonna slapp et nytt album i år, det riktig ordinære Hard Candy, som likevel hadde en av årets mer slitesterke singler i 4 Minutes), men noen har da likevel levert gode varer. Skal jeg følge Martins mal og sette opp 12 urangerte favoritter fra 2008, blir lista seende slik ut:

Emmylou Harris: All I Intended It To Be
Melissa Horn: Långa Nätter
The Gaslight Anthem: The ’59 Sound
Ray LaMontagne: Gossip In The Grain
Aimee Mann: Smilers
Glasvegas: Glasvegas
Ryan Adams & The Cardinals: Cardinology
The Hold Steady: Stay Positive
Jesse McCartney: Departure
Neill Diamond: Home Before Dark
Glen Hansard/Marketa Irglova: Once
Jackson Browne: Solo Acoustic, vol. 2

La meg ta det mest kontroversielle valget først; Ja, det er den samme Jesse McCartney som spilte i den nokså middelmådige TV2-serien Summerland (TV2, onsdager kl. 00.50) og sang den for mange utålelige Beautiful Soul. Men det er sant som Stein Ove skrev i sommer; letingen etter en ny Timberlake kan innstilles. Han er her allerede. Departure, guttens tredje album er nøyaktig så deilig glatt som denslags skal være i produsentenes tidsalder, og du får meg altså ikke til å gå lei av guilty pleasures som How Do You Sleep og It’s Over. Eller Leavin’ og Told You So. Eller Runnin’ og Not Your Enemy. Eller… nuvel, du skjønner tegningen. Gi ham en sjanse.

Nærlesere av herværende nettsted har forhåpentligvis tatt poenget for lenge siden, men likevel: Det er når du hører en plate som All I Intended It To Be du skjønner at fikenbladet alt country strengt tatt ikke er nødvendig. For en som inntil nylig mente han ikke egentlig likte klassisk country, er Emmylous seneste en øreåpner. Altcountry-begrepet kan sikkert brukes til å finne en passende betegnelse på absolutt vidunderlige The Jayhawks, men den får ikke lenger bruker til å diskreditere andre sjangeruttrykk. Denne ledet meg gjennom hele sommeren, og langt inn på høsten også. Lytt til How She Could Sing The Wildworld Flower, Kern River eller Not Enough, og du blir like trollbundet som jeg ble.

Lykkeligvis var dronningen ikke alene om å levere fine countrysaker dette året. Både Bright Eyes-vokalisten Conor Oberst og Den Unge Gamle Ryan Adams beveger seg riktignok i grenselandet, men der befinner de seg meget fint. Den ekstreme produktiviteten de har til felles, har gjort dem sårbare for anklager om at de er ute på ukritiske egotripper, men årets utgivelser er knallharde slag tilbake. Jeg liker Ryan Adams aller best når han er solid plantet i countryhjørnet (Heartbreaker, Jacksonville City Nights), og det er kanskje ikke mulig å skille soloartisten Conor Oberst fra Bright Eyes-prosjektet, men Adams har rett når han sier «It doesn’t feel like yesterday«. Det holder for meg.

Ellers er jeg stadig en sucker etter pene, akustiske popnumre. Derfor var det en nesten virkelighetsomveltende lykke å oppdage den unge debutanten Melissa Horn en gang sent på våren. Jeg ble oppmerksom på denne fabelaktige svenske singer/songwriteren ved en tilfeldighet, gjennom medgeniet Lars Winnerbäcks nettside. Kritikkene fra Sverige er ikke overveldende, men jeg synes de undervurderer enkelhetens slitestyrke, og evnen til å skape minneverdige tekster. «Man väcker en ångest när man släcker en annan«, synger 21-åringen på den nydelige New York. Og nei, det føles ikke bråmodent hjerte/smerte-aktig i det hele tatt. Bare vakkert.

Og så, for å foregripe noe av det som skal komme når Skrivekollektivets første årlige filmklubb (SFK) forhåpentlig åpner dørene nærmere nyttår, la meg igjen så hjertelig som mulig anbefale Once, en nydelig liten musikkfilm hvis lydspor er noe av det såreste og vakrestre jeg hørte i år. Falling Slowly er antakelig den første direkte minneverdige beste sang-Oscaren i manns minne (Aimee Mann tapte tross alt til Phil Collins (!) i 2000), og resten av materialet er like sterkt. Et soundtrack er kanskje litt på utsiden av reglene, men det måtte med, på samme måte som det ikke får hjelpe at livealbum ofte er et tvilsomt innslag på slike lister. Jackson Browne er stadig en utmerket mann, men langt bedre når han spiller gammelt på nytt, som på den her nominerte Solo Acoustic, vol. 2, enn når han slipper småkjedelige studioalbum (se: årets Time The Conquerer).

***
Jeg vil gjerne diskutere singler, tendenser og kanskje en og annen guilty pleasure. Men nå venter vi først på deg, Stein Ove: Kan du ikke fortelle oss litt om hvorfor Neill Diamond hadde et gyldent år? Eller om hvorfor The Gaslight Anthem lagde et langt bedre Killers-album enn de selv klarte?

Hansken er kastet.

Jørgen Lien

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*