Det går ikke godt II: Et annet slags fengsel

Jonathan Franzens eminente roman ”Korrigeringer” (Cappelen, 2002) inneholder en minneverdig dialog mellom en suspekt litauisk forretningsmann og den desillusjonerte amerikaneren Chip Lambert. Litaueren forteller at han blei brennmerka med sigaretter i sovjetisk fangenskap før Sovjetveldets sammenbrudd. Chip svarer med å vise fram sine egne brennmerker, påført i et anfall av sjøldestruktivitet. Han beskriver sitt liv med følgende ord: ”Et annet slags fengsel”.

Det danske Socialdemokratiet er for tida fanga i sjøldestruktivitetens vold, akkurat som Chip Lambert. Partiet har simpelthen slutta å fungere, og denne høsten har gitt flere eksempler på dette.

Først og fremst er partiet på vei til å utdefinere seg sjøl. På partikongressen i september var man bare en hårspredd fra å stryke uttrykket ”demokratisk sosialisme” fra prinsipp-programmet. Et parti som ønsker å fjerne sitt overordna, politiske mål ligner ikke på noe visjonært parti – det ligner mer på et verdiparti. KrF er et verdiparti. Du skjønner tegninga. Det minner om fem prosents oppslutning og jammerdal.

Tilslutt fikk noen kloke hoder spikra målsetninga om den demokratiske sosialismen på plass. Det hjelper bare så lite, når partiet bare har fortsatt å spise seg opp innenfra.

To innflytelsesrike kvinner har i løpet av høsten bidratt ytterligere til å skyve den faktiske politiske kampen mot regjeringa i bakgrunnen til fordel for indre partistridigheter, og de heter Ritt Bjerregaard og Karen Jespersen.

Bjerregaard er en tungvekter i Socialdemokratiet, med blant annet flere ministerposter og en periode som EU-parlamentariker på cv’en. Hun beli nylig innstilt som Socialdemokratiets overborgmesterkandidat i København foran neste valg, og forventes å trekke mange velgere til S, i kraft av sitt kjente fjes. Men prosessen fram til å få valgt Bjerregaard som kandidat har vært hard for partiet. Mange på grasrotnivå mener at utpekelsen er ”bestilt” partileder Mogens Lykketoft, og at den handler mer om velgertekke enn om Bjerregaards engasjement for København (et engasjement som er så brennende, må vite, at hun aldri tidligere har bodd i byen).

Det som gjør situasjonen vanskelig, er at København for øyeblikket står uten borgermester. Jens Kramer Mikkelsen (S), som har sittet på posten de siste 16 åra (!), har nettopp gått over i ny jobb, og trukket seg før han periode utløper. Dermed må S finne en person som kan bekle posten i 16 måneder fram til valget, men vedkommende må være valgt inn i Københavns borgerrepresentasjon. Det er ikke Bjerregaard, og dermed er partiet nødt til å finne en passe grå og kjedelig byråkrat som kan sitte fram til Ritt kan overta. Dennes jobb blir dermed i praksis å administrere Ritt Bjerregaards visjon for København, samtidig som vikaren må passe på å være så lite spennende at han eller hun ikke overstråler den egentlige sjefen. Det lukter av avtalt spill, og det ser ikke pent ut.

Og så er det altså Karen Jespersen. Den tidligere innenriksministeren er en svært populær politiker i Danmark, blant annet på grunn av sitt knallharde, danskfolkepartistiske syn på innvandring som noe utelukkende negativt. Jespersen har nå meldt seg ut av Socialdemokratiet i protest mot Lykketofts flørting med Det Radikale Venstre. Egentlig er det bare å slippe jubelen løs, men Jespersens sterke posisjon blant velgerne kan skade partiet. Dama har tilfeldigvis akkurat gjort sin sjølbiografi klar for lansering, og mange stygge ord har falt. Mer unødvendig og opprivende debatt vil helt sikkert følge.

Alt i alt har Mogens Lykketoft nok å stri med på hjemmebane for tida, men han skal også være et troverdig alternativ til statsminister Anders Fogh Rasmussen. Lykketofts viktigste oppgave blir nå å få Socialdemokratiet ut av fengselet, og la politiske initiativer tale tydeligere enn intern personkamp.

Men det er lettere sagt enn gjort.

Kommentar: Etter at artikkelen blei skrevet, har Lars Engberg blitt utpekt som ny overborgmester i København for de neste16 månedene.