Desemberkalenderen: Verken fortid eller framtid

I desemberkalenderen vil vi, hver dag fram til julaften, løfte fram mennesker, organisasjoner, fenomener, nettsteder eller popkulturelle nedslag som har engasjert, provosert, beriket eller underholdt oss i 2012. I dag: Journalistikkens krise.

*************

Den økonomiske og tillitsmessige krisa i all verdens medier er så omfattende at den begynner å ligne en uoverstigelig betalingsvegg av markedets og brukernes onde vilje, og jeg kunne i prinsippet ha lukket og slukket (på så alt for mange truede mediebedrifters vis) etter å simpelthen ha listet opp noen eksempler: Her hjemme skal Schibsted-avisene gjennom dype kutt som ifølge journalistene selv vil gjøre hovedproduktene nesten ugjenkjennelige; i Sverige har det gått på prestisjen og nesten eksistensen løs for den borgerlige kvalitetsavisa Svenska Dagbladet, mens lokalavisene rasjonaliseres og samlokaliseres ned til de mister det meste av sin selvstendighet; over nyttår skal ærverdige gamle Politiken inn bak en betalingsvegg i Danmark; Klassekampen kunne tidligere i uka rapportere om nedleggelsen av en av Tysklands største aviser; det er kutt- og krisetider i spanske El Pais; i Storbritannia rystes leser- og seertilliten i grunnvollene av så vel News Corp.-skandalene og Leveson-rapportens forslag som ledelseskulturen i kringkasteren BBC; og verdens mest prestisjefylte avis, The New York Times, sendte nettopp ut varsel om frivillige sluttpakker i nyhetsredaksjonen.

I det hele: Det går ikke godt, som det het i en ganske annen sammenheng i noen av Skrivekollektivets aller første bidrag. Vi har kommet til det punktet i internasjonal medieøkonomi hvor det fremragende amerikanske radiomagasinet On the Media ikke kjører sitt innslag «Present and Future Business Models for Monetizing the Newspaper Industry» på langt nær like ofte som før. Man kunne jo i sitt stille sinn håpe at det var fordi ting endelig så litt tryggere ut, men det er nærliggende å spekulere i om det istedet skyldes en viss grad av resignasjon overfor det utsyn at det nesten uansett kommer til å bli enda verre. La oss derfor get our crank on, og se litt nøyere på to særlige eksempler på hvordan krisa arte seg.

Vi begynner i den gamle papirpressen. Det ukentlige nyhetsmagasinet Newsweek er ikke like gammelt som de ærverdigste avisene, men formatet, en nokså glossy sak som bare utkommer en gang i uka, virker uvergerlig langt eldre enn sine dagsferske konkurrenter. Så gikk det da også som det måtte gå: Fra nyttår utkommer Newsweek kun digitalt, og ingen veit hvor lenge det vil vare heller. Men når vi først har grinebiterbuksene på, la oss påpeke at magasinets redaktør det seneste halvannet året har vært innen ringere enn Tina Brown. En gang i tida et hedersnavn, bak fortsatt leserverdige trykksaker som Vanity Fair og The New Yorker (min historiske horisont er riktignok for kort til at jeg i det hele tatt kan forestille meg hvordan Browns glamourfetisj kunne gå ihop med gamle, stødige New Yorker, men la nå det ligge), men i det siste skal formuleringen forstås bokstavelig: Under den lange dødsmarsjen har virkelige ingen vært ringere enn Tina Brown. Ikke engang den ofte utålelig pompøse stortenkeren Jon Meacham, en av hennes nylige forgjengere. Greit nok, hun hadde ingen enkel oppgave med å snu skuta da gamle og nå avdøde Sydney Harman tilbød henne redaktørjobben for Newsweek ved siden av ansvaret for hennes nye hjertebarn The Daily Beast (et slags profesjonalisert Huffington Post; glimrende på sitt beste; tynt, spekulativt og klikkprostituerende på sitt dårligste), noe hun selv innrømmet i et vidtfavnende intervjuNew York av Michael Kinsley (selv en levende redaktørlegende, i sjefsstolen under The New Republics siste glansperiode, og som grunnlegger av herværende kollektivs digitale steintavle, Slate.) Browns Newsweek har flakset vilt omkring, trengt mellom Andrew Sullivans nesten beklemmende ukritiske Obama-hyllester, og den overvurderte konservative historikeren Niall Fergusons intellektuelle sveitserost av en cover story om samme manns mislykkethet. Tilsett den ufrivillig komiske men grunnleggende fordomsfulle historien «The Muslim Rage», og det blir stadig tydeligere hvorfor papir-Newsweek knappest ligger an til å bli et savn.

En ting skal jeg i det minste gi Tina Brown. Jeg foretrekker klart opptrukne ideologiske skillelinjer – så lenge de er bedre underbygd enn tilfellet som regel har vært under hennes ledelse – framfor den vasne, selvforherligende «sentrumskursen» som lå til grunn for John Avlons bok, Wingnuts, om polariseringen av amerikansk politikk, som hun skreiv forordet til og var med på å utgi i 2010.

Men hvis Newsweek, på papir, og formodentlig snart også digitalt, er historie om ikke så lenge, så ser det ikke altfor lyst ut for det som skulle være Framtida, heller. Murdoch-konsernets storsatsing, The Daily, et magasin utviklet spesielt for lesebrett, kommer med sin siste utgave 15. desember, under to år etter oppstarten. Reuters mediekommentator Jack Shafer har en fin oppsummering av de sirkulerende og sprikende teoriene om hvorfor satsingen ikke lyktes, men den mest besnærende er kanskje Shafers egen: The Daily gikk ikke under fordi den ikke fikk nok tid til å etablere seg – det gikk faktisk ikke så verst – eller fordi den sleit så mye mer med økonomien enn alle andre – men fordi gamle Rupert aldri helt hadde hjertet sitt i prosjektet, opptatt som han var med å avverge en fullstendig nedsmelting i Storbritannia. Det er vanskelig for en som aldri har eid et lesebrett, og derfor aldri har lest annet enn den ytterst amputerte nettutgaven å si noe særlig om kvaliteten på produktet, men i framtidas pensumbøker om medieøkonomi på medievitenskap vil The Daily forhåpentligvis kunne nevnes som et av disse prosjektene som måtte bryte ny mark og feile, for at noe annet og bedre skulle lære av det og lykkes.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*