Michael Jackson (1958-2009)

La meg be om unnskyldning med en gang: Denne teksten kommer på en eller annen måte til å handle mer om meg enn om Michael Jackson, selv om det er han som er den kanskje største popstjernen gjennom alle tider. Og det er han som er død. Men det måtte bli sånn. Og nå snakker jeg egentlig fortsatt om hvordan jeg kommer til å bli hovedpersonen i et minneord om Michael Jackson, men det slår meg at jeg like gjerne kunne snakket om Michael Jacksons skjebne. For det måtte vel egentlig bare bli sånn, det også. At han døde så tidlig, 50 år gammel, under mystiske, og tidsnok mytiske, omstendigheter.

Men altså; jeg må holde denne avstanden av hensyn ikke bare til minnet om en stor popmusiker, men også i respekt for alle dem som hadde et veldig mye mer lidenskapelig forhold til musikken hans enn jeg noen gang fikk. De som har levd med hele hans pophistoriske arv i førti år, eller de på min egen alder som ikke slapp taket da de ble eldre, eller da det begynte å gå den mentalt stadig skjørere unge mannen dårlig. Jeg har aldri følt noe fellesskap med dem. Jeg har tvert imot oppfattet dem som virkelighetsfornektere og raringer, mentalt synkrone med sitt store idol. Men i disse dagene, mens vi som ikke er gamle nok til fullt ut å fatte hvor stor han en gang var, i hemmelighet ønsker at vi i det minste var større og mer opplyttede fans enn alderen vår skulle tilsi, er det faktisk verdt å lytte også til de som jeg senest i går så skrått på.

Ikke slik å forstå at jeg ikke for lenge siden forgudet Michael Jackson. Jeg gjorde det. Men jeg gjorde det på en måte som handlet mer om å henge med på det som var dagens smak – vi snakker om etterdønningene av Dangerous her, og jeg kan ha vært mellom seks og åtte år gammel, det pågikk en stund – enn om Michael Jackson i og for seg. Som barn flest så jeg opp til dem som var eldre enn meg, og de så opp til Michael Jackson. Altså gjorde jeg også det. Jeg har hans Dangerous-album lenger framme i hjernebarken idag enn vanlig, men det forsvant aldri fra mitt sansebibliotek, heller ikke når interessen for opphavsmannen gjorde det. Folk jeg så opp til fant seg andre idoler, og jeg fulgte etter. Men et sted trakk jeg stadig veksler på Heal The World, Give In To Me, Will You Be There, Black or White og Dangerous. Det merkelige er heller ikke dette, i og for seg. Det er at jeg aldri – annet enn som et pliktløp i pophistorisk dannelse – beveget meg fra den glatte, stormannsgale Dangerous, og videre bakover, til Bad eller Thriller eller Off The Wall, de egentlige klassikerne. Jeg kjenner til dem, selvfølgelig, men jeg kjenner dem ikke. Den Michael Jackson er ikke min, sånn på ordentlig. Og nå blir han det antagelig aldri. For dette forandrer alt, gjør det ikke?

Jeg vil likevel understreke en ting angående den delen av mannens produksjon jeg faktisk har under huden: Selv i sine mest grandiost selvelskende øyeblikk var det anstrøk av noe genialt i Michael Jacksons popmusikk. Jacksons lumre privatliv har kanskje forvist den banale naiviteten i Heal The World til historiens skammekrok, men du verden for smart låt det er, med sine gospelelementer og sin vokale inderlighet. Eller hva med Will You Be There? Hva er det som gjør at denne tårepersen, hvis offisielle musikkvideo inkluderer en døvetolk, en engel, tusener av gråtende fans og en like gråtende Jackson, likevel er til å holde ut? Det er dette enkle: Michael Jackson hadde ganske enkelt storheten til å backe opp sitt enorme ego. Musikken sto i stil med mannen, og den skammet seg ikke over det.

Her blir det vanskelig et øyeblikk. Vi har nettopp i praksis sagt at Michael Jacksons største styrke som artist etter hvert ble at mannen og myten ikke lot seg adskille, og vi har tilmed sagt at det på en måte var en god ting. Men mannen lar seg selvsagt, og dessverre, heller ikke adskille fra den private Michael Jackson, han med anklagene, rettssakene, og den forvrengte virkelighetsoppfattelsen. Enigheten om at Michael Jackson er den største mannlige solo-popartisten som noensinne har levd vil antagelig kun øke (og særlig dersom skillet mellom pop og rock skiller Jackson fra Elvis), men for noen vil det alltid være noe suspekt med et slikt syn. Vil man nemlig ikke, ved å anerkjenne Jacksons popmusikalske storhet på denne måten, også på en måte gå god for hans tvilsomme privatliv? Poenget er ikke om svaret er ja eller nei (det er etter min mening et klart nei, på samme måte som det snart må være mulig å betrakte Knut Hamsuns litteratur på litt større avstand fra hans politiske svik), det er at spørsmålet i det hele tatt kan stilles.

Men som om musikken ikke allerede hadde garantert det, vil spennet knyttet til hans profesjonelle og private person, og også det at han døde så ung, uansett sørge for at myten om mannen lever videre. Avslutningskonsertene, som skulle være den majestetiske og ærefulle retretten, men som i praksis varslet en revansje tettere på et comeback, danner nå istedet bakteppet for en tragedie: Hvordan Michael Jackson kanskje, strengt fokusert på å levere et comebackshow for historiebøkene, simpelthen presset seg selv for hardt, til døde. Det er en opprørende historie som maner fram minner og vemod, også hos oss som trodde vi var ferdige med Michael Jackson. Michael Jackson er ferdig. Det er ikke vi.

**

Jørgen Lien

1 comment for “Michael Jackson (1958-2009)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*