‘Beautiful People’, The Epitome of Fabulosity

I sin anmeldelse av britiske Jonathan Harveys (Harvey er mannen bak den velmente komme-ut-av-skapet-klassikeren Beautiful Thing) komiserie Beautiful People, spurte The Times’ Tim Teeman om det ikke ennå er for tidlig å bli nostalgisk over 1997. Det kan selvfølgelig være at du må være i en helt spesiell (relativt ung) alder for å føle nostalgi over tiår som de fleste ansvarlige voksenpersoner vil innrømme ikke var så fredelig og framgangsrikt – tenk bare på Kosovo eller Rwanda – som vi liker å innbille oss i ettertid, og som litt yngre voksne kanskje ikke husker i det hele tatt, fordi de var for opptatt med å snobbe bortover, og ellers holde den ironiske distansen de leste om i Bret Easton Ellis‘ og Douglas Couplands romaner. Men nettopp Beautiful People gir oss en rekke gode grunner til å svare nei på Teemans spørsmål.

Min nostalgiske grunninnstilling har ikke midlertid ikke bare med en ryggmargsrefleks som kaller meg til forsvar for Mitt Tiår (og i forlengelsen, Min Generasjon) å gjøre. Den handler minst like mye om en sterk følelse av at det er på tide å rive 1980-tallet ned fra tronen. Tiden har løpt fra oppveksthistorier om hvordan det var å bli tenåring i Margaret Thatchers Storbritannia. Gjør plass til de som begynte i barnehagen da Bill Clinton ble president, og som ennå ikke gikk på ungdomsskolen da Tony Blair ble statsminister. Det trengs en organisert motkampanje mot forestillingen om at tiåret som ga oss et samarbeidende og forent Europa, amerikanske budsjettoverskudd og grungerock stadig skal finne seg i å stå i skyggen av sin forgjenger, som til sammenlikning brakte oss Reagonomics, australsk synthpop og Tid for ømhet. Som det heter med Ani DiFranco: ‘Move over, Mr. Holiness/let the people through‘.

I Beautiful People er the little people representert ved trettenåringene Simon og Kyle (som foretrekker å bli kalt Kylie), to bestevenner vi blir kjent med i definitivt uglamorøse Reading i 1997, stadig mange år før de vokser opp til å bli de raging homosexualists deres diva-aktige favorittlærer korrekt antar at de kommer til å bli. Simon og Kylie er allerede fullstendig klar over at de er annerledes enn mange av sine jevnaldrende, men i et dramaturgisk valg som kan framstår som oppmuntrende for noen men naivt og søtladent for andre, bestemmer Harvey seg for å behandle dette som en mulighet heller enn som en utfordring som kommer til å forandre livene deres. Uten noen gang å framstå som moraliserende eller overforklarende, lykkes Harvey i å bevare den lette og humoristiske tonen, samtidig som han får fortalt unge mennesker som kjenner seg igjen i Simon og Kylie at det ikke er noe i veien med dem.

Humoren kommer like deler fra et ganske britisk karaktergalleri – en tøffelhelt av en far, en lettere alkoholisert og hissig mor, morens blinde og rappkjeftede bestevenninne (Simon: ‘1. Never wear nylon. 2. Never wear nylon bought by a blind person‘) – og fra hvordan vi oppfatter Simons handlinger i lys av det han selv ennå ikke har forstått; at han er homse. Men det som kanskje mer enn noe annet gjør Beautfiful People morsom, er hvordan tidstypiske popkulturelle referanser (Tamagotchi, noen?) og hendelser (prinsesse Dianas død, valget av Tony Blair) vi alle kjenner blir brukt på nye måter.

Som for eksempel Victoria Beckham. Akkurat i det jeg var overbevist om at jeg ikke ønsket å høre ett ord mer om henne for resten av livet, tar Beautiful People meg med tilbake til Spice Girls’ og det vagt feministe Girl Power-slagordets glansdager. I et morsomt og smått rørende plott bestemmer Simon seg for å begynne å spille fotball, fordi han har hørt at hans glamorøse idol Posh har falt for en fotballspiller. Denne avgjørelsen hindrer ham i neste omgang i å bli banket opp på skolen for sine andre, mindre maskuline trekk. Alle episodene er overstrødd med slike vennlige nikk til sin tid, enten det gjelder at folk gjør Kate og Leos flyvebevegelse fra Titanic som en romantisk gest, å danse Macarena med foreldrene eller til Barbie Girl i skolens talentkonkurranse, eller låtene av Meredith Brooks, Chumbawamba eller All Saints som preger lydsporet. Alt sammen er med på å skape en tydelig tidskoloritt, som i sum er en fullstendig essensiell del av den nostalgiske
1997-følelsen Jonathan Harvey vil skape.

Da jeg så Beautiful People for andre gang nylig, ble jeg igjen slått av en følelse av at jeg skulle ønske at jeg kunne sett denne serien da jeg selv var tretten. Jeg arbeider stadig med å finne tilbake til en del av den musikken, de filmene og folka jeg nektet for at jeg likte den gangen, fordi jeg fryktet hvordan de ville få meg til å framstå. Fordi den aldri tar opp homoseksualitet eksplisitt, unngår Beautiful People å oppleves som moraliserende, men engasjementet for mangfold og respekt er likevel gjennomsiktig nok til å nå igjennom. Å forsøke å snakke til unge seere på denne måten, samtidig som man i selve rammehistorien gir nostalgiske nikk til eldre seere, kunne fort ha resultert i en katastrofal forskrevelse, men jeg synes det fungerer. Man kan selvfølgelig innvende at Harvey, ved å unngå å ta opp homospørsmålet direkte risikerer å underspille de problemene gutter som Simon kan møte blant annet i skolesammenheng, for at foreldrenes forståelsesfulle reaksjonsmønster er selvutslettende naivt, men det føles urimelig å kritisere Harvey for noe som aldri har vært hans intensjon.

Det kanskje aller mest imponerende er imidlertid at boka serien er basert på faktisk er lagt til 1960-tallet. Uten å ha lest boka, må jeg si at det virker meget imponerende hvordan Jonathan Harvey fullstendig sømløst har oppdatert historien til en nittitallsramme. For til slutt å vende tilbake til Tim Teemans spørsmål; det finner plenty grunner til å bli nostalgisk for 1997. En av de viktigste er at Harveys tidsbilde endelig gjør det forståelig hvorfor britene i utgangspunktet var villige til å kjøpe Tony Blairs prosjekt ‘Cool Britannia’. Beautiful People har nemlig overbevist meg om at selv om Blair selv etter hvert kjørte seg fast i et blindspor som haleheng til George W. Bush, så var Blairs Storbritannia uansett et ganske kult sted å være. Slike innsikter får meg til å lure på om det om noen år kanskje er selve TV-serien Beautiful People vi kommer til å føle nostalgi overfor.
__________________________________________
Beautiful People er foreløpig ikke vist på norsk TV, men seriens første sesong kan kjøpes på engelsk DVD fra play.com.

**

Jørgen Lien

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*