Da Res Publica for en stund siden utga boka Blåkopi, hvor Fagforbundet-rådgiver og tidligere Ap-statssekretær Wegard Harsvik forsøker å dokumentere at Høyre har stjålet ikke bare retorikk men også politikk fra sitt regjerende svenske søsterparti, Moderaterna, gjorde flere kommentatorer seg morsomme på det faktum at også Arbeiderpartiets retorikk er importert fra broderfolket. Og det stemmer: Ikke bare kan man jevnlig høre regjeringspartiets toppfolk snakke om at de er «stolte, men ikke fornøyde», som et ekko av Göran Perssons gamle munnhell «vi är stolta men inte nöjda». Som om ikke det var nok, har Arbeiderpartiet også omfavnet et annet gammelt sosse-slagord; du vet, det om at «Alle skal med». Det er etter hvert så innarbeidet at det blir omfavnet til venstre og høyre. Ap legger trykket på alle, som for å signalisere inkludering og fellesskap. Borgerlige politikere legger like kjærlig trykket på skal, fordi sosialdemokratiet må vite aller mest handler om ensretting, tvang og politikere som veit bedre enn enkeltmenneskene.
Etter plakatene i landsmøtesalen å dømme, får svenskeimporten en runde til i manesjen under høstens stortingsvalgkamp. Det er et gjenkjennelig slagord, og det deler vannene. Men det får også selskap. Om resten av talen bar preg av å hamre inn at den økonomiske situasjonen etter statsministerens mening har gjort trygg styring og kjedelige statsbudsjetter til noe radikalt, så avsluttet han talen med mantraet: «Vi tar Norge videre».
Jeg skal overlate til andre å vurdere hvorvidt Jens Stoltenberg i landsmøtetalen lyktes i å fylle dette «videre» med konkret politisk innhold, eller om talen heller bar preg av et vanntett forsvar for hvorfor han har gjort seg fortjent til å gjøre mer av det samme i betryggende tempo, men slagordet kontekstløse tomhet bringer uansett mine tanker til en annen sosialdemokratisk import. Tittelen på det britiske arbeiderpartiets valgprogram fra 2005.
Kan hende er det tunnellsynet som slår inn hos undertegnede, en knapp måned før masteroppgaven om Labours nyere historie skal leveres, men høres ikke «Vi tar Norge videre» nokså likt ut som Labours slagord «Britain forward, not back»? Rent bortsett fra at Labour-slagordet er språklig klønete, har de det til felles at ingen av dem lover noe om politikk, og begge kaller på noen oppklarende spørsmål. Uansett om man legger godviljen til. og vedgår at Labour sannsynligvis mente å advare mot at det konservative partiet ville trekke Storbritannia tilbake til et mer reaksjonært samfunn, eller at Ap vil advare mot at det man har oppnådd kan reverseres av en ny regjering, gjenstår spørsmålene: Vi skal framover, men hvor? Og vi skal videre, men hvor?
Jens Stoltenberg gjorde så godt han kunne for å overbevise tilhørere og potensielle velgere om at han fortjener muligheten til å videreutvikle det rødgrønne prosjektet. Det var helt nødvendig for å bygge tillit, og det fikk partihjertene til å banke litt hardere. Men nå må resten av landsmøtet handle om å supplere slagord med politikk.