Verken skadefro vestlandspatriotisme, etterpåkloke Retriever-søk eller galopp med ideologiske kjepphester er nødvendig for å føle sympati med Oslos kinogjengere i disse dager. Den privatiserte kinokjeden Oslo Kino ligger i strid med distributøren United International Pictures om hvor mye kinoen skal betale for å vise distributørens filmer, og resultatet er at en rekke av årets storfilmer har kommet forsinket til hovedstadens kinogjengere. Kinofilm er ferskvare, og lite er mer ferskvare enn sommersesongens storfilmer. Når forhåndsgitte publikumssuksesser som Captain America: The Winter Soldier (på grunn av en tidligere konflikt med Disney) og Transformers: Age Of Extinction ikke kan ses på Oslos kinoer på åpningsdagen, er det jevngodt med å oppfordre folk til å legge pengene sine i den uoffisielle filmøkonomien. Marvels superheltfilm kom etter hvert ut til kinopublikummet, og trakk sin riktignok kraftig slankede skare til billettlukene. Men hva med når noe lignende skjer med en mindre film som ikke selger seg selv, men som er helt avhengig av at nysgjerrige publikummere kan finne filmen på sin lokale kino etter at de har lest tendensartiklene og de overstrømmende avisanmeldelsene?
En slik er Richard Linklaters oppsiktsvekkende Boyhood, et oppvekstdrama filmet over en periode på tolv år, hvor filmens tiltrekningskraft i stor grad ligger i hvordan vi kan se tida gå og sette sine spor, i rollefigurene såvel som i ansiktene, gestene, kroppsholdningen til skuespillerne. Boyhood er en triumferende forening av konsept og lavmælt dramaturgisk fullføring. At den i det hele tatt fikk kinodistribusjon var ikke selvsagt, ettersom spilletida strekker seg til nærmere tre timer. Fra og med 22. august har den likevel kunnet oppleves på kinoer over hele landet – men ikke i Oslo. Det er her uenigheten mellom Oslo Kino og UIP beveger seg fra høyst beklagelig og til noe som, med Guri Kulås’ velvalgte ord i Klassekampen, nærmer seg en «kulturpolitisk skandale». Da ungdomsfilmen The Perks of Being a Wallflower (2012) av helt andre grunner plutselig sto uten kinodistribusjon for et par år siden, skrev jeg at den var et for vesentlig verk i amerikansk populærkultur til å glippe. Med Boyhood er det på tide å ta i bruk enda sterkere ord. Vi aner allerede at dette er et filmhistorisk referanseverk. Tida vil vise hvor kvalitetsdommens konsensus ender opp, men som produksjon og ide er Boyhood så umiddelbart uomgjengelig og egen at det ville være trist om Oslos kinogjengeres nektes å se den i sitt tiltenkte format.
Men, som vi vet: Kapitalismens logikk tar ikke kulturpolitiske hensyn, og det er nærliggende å mistenke at gisselsituasjonen mellom Oslo Kino og UIP har sammenheng med den privatiserte kinoens økte krav til inntjening. En film som Boyhood – som ikke blir en pengemaskin uansett – kan ofres, og dersom den harde forhandlingstaktikken lykkes i å presse ned leieprisen på sikt, kan også de tapte inntektene fra større filmer forsvares på.
For alle oss som er opptatt av at god film når ut til publikum og at filmøkonomiens lemenmarsj mot forflatning og ensretting får et motsvar, er det imidlertid ikke et alternativ å bare resignert sukke at sådan er kapitalismen. Det minste vi kan gjøre lokalt er å spre ordet og gjøre Boyhood er en film du bør se hvis du kan. Dernest bør vi glede oss over at den som venter og leter likevel vil få se Boyhood til slutt, også i Oslo. Cinemateket har påtatt seg å vise filmen. Det gir en viss ro, inntil vi minnes om at cinematekenes økonomi er et annet kamprområde.