Big Man er her ikke lenger. Clarence Clemons, dominerende i så vel mytologien om The E Street Band som i det distinkte lydbildet på Bruce Springsteens beste og mest elskede plater, er død, 69 år gammel. Det er en utolig trist melding for alle elskere av rock ‘n’ roll, og av en rock-attityd som kombinerte energi og humør med den auraen av cool og verdighet som Clemons utstrålte. Med tapet av Clemons, bare to år etter at keyboardisten Danny Federici, gikk bort, er det nesten vanskelig å forestille seg at E Street Band – rockhistoriens beste backingband, og en enhet som har gjort stjerner av musikere som gitaristene Nils Lofgren og Steven Van Zandt og trommeslageren Max Weinberg – er det nesten vanskelig å se for seg hvordan bandet skal kunne gå videre herfra. Hvis en mann personifiserte E Street Band, var det Clarence Clemons.
Jeg har hatt planer om å skrive om mitt forhold til Springsteen i årevis, og en trist ironi ville det til at jeg faktisk satt og puslet med en tekst om My Hometown – den første Springsteen-låta jeg lærte teksten til, og til denne dag en av mine definitive favoritter – da jeg hørte om dødsfallet. Når kjente mennesker du virkelig bryr deg om dør, er det nærmest uunngåelig at minneordene kommer til å dreie seg mer om din egen forhistorie og reaksjon, enn om den personen som faktisk er død. For meg er Clarence Clemons for eksempel knyttet til overgangen fra kassetter til CD-plater i vår familie. Min mor, mangeårig Springsteen-fan, insisterte nemlig på at en av våre første CD-plater skulle være den samleplaten han hadde gitt ut noen år før, og som allerede sto i hyllene i de fleste respektable hjem. Hun ville ha oss til å elske The River, favorittsangen hennes. Jeg falt ikke for The River umiddelbart, men det var jo så mye annet å elske; fra Hungry Heart og Dancing In The Dark, over Badlands og Atlantic City, til Thunder Road og Born To Run. Jeg var hekta med en gang.
Det var også min mor som fikk meg til å forstå hvor viktig E Street Band var for musikken til Bruce. Vi så på det store gruppebildet i bookleten, der hvor Clarence igjen tar så mye av oppmerksomheten, som han gjorde det når jeg noen år senere åpnet coveret på Born To Run, og hun fortalte hvem som spilte hvilke instrumenter. Mer skulle det ikke til for å forstå hvor viktig Clarence Clemons var. Resten kunne jeg jo lytte meg fram til.
Dette var kanskje en sentimental anekdote, men denne fornemmelsen av hva Clemons bidro med til E Street-opplevelsen, senere forsterket av kjennskap til bandmytologien (hele Big Man-historien) og bandets interne dynamikk, har vært med på å forme min forståelse av mannen helt til idag. Det har selvsagt mye å gjøre med måten signaturen hans kan høres, eller føles, på klassikere som Jungleland, Thunder Road eller Tenth Avenue Freeze-Out, men en del av forklaringen er nok også hans fysiske framtoning. Mannen i seg var jo imponerende, men det var også noe med instrumentet han spilte. Ikke bare det at saksofonen er et ganske uvanlig instrument i et rockeband, men at jeg alltid har oppfattet det som et så elegant, ja endog sensuelt instrument. Det både høres og ser sensuelt ut, i kontrast til Clemons, en kraftig bygd mann.. Kontrasten til tross var han istand til vri bandets lydbilde i vidt forskjellige retninger med sin identitetsskapende saksofon, vekselvis lekent og hardtslående, søkende og sørgende, men aldri mer enn det som var akkurat nok til å være minneverdig. Han kunne ikke drømme om å ta luven av sjefen.
Samlet sett kan jeg kanskje kalles mer av en E Street-fan enn en streit Bruce-fan, hvilket ikke betyr annet enn at jeg, i likhet med de fleste, mener at Bruce utga sine beste plater i kjerne-E Street-tida, fra Born To Run (1975) til Born In The USA (1984). Jeg er imidlertid ikke interessert i et rigid skille mellom tidlig og sein Bruce, eller energisk og hamrende versus tilbakeholden og melankolsk, ettersom Tunnel of Love (1987), i mangt det motsatte av en typisk E Street-plate, er en av mine favoritter, og ettersom jeg satte stor pris også på en sein E Street-plate som Magic (2007). Når jeg likevel singler kjerneperioden, er det først og fremst fordi du ikke finner ett eneste album her som er mindre enn et udødelig mesterverk. I disse åra ble bandets ustoppelige energi og kreativitet blandet med Bruces evner som historieforteller på en måte som har vært vanskelig å nå opp til igjen. Misforstå meg rett; jeg setter pris på mye av Bruces mer nedstrippa materiale også (Nebraska, The Ghost of Tom Joad, Devils & Dust), men også disse låtene blir bedre i E Street-tapning. Det er mye å like ved den originale Youngstown, men denne tunge, elektriske versjonen er for eksempel langt å foretrekke. Det samme gjelder for samarbeidet med Rage Against The Machines Tom Morello om Ghost på Magic-turneen, eller en mer hardtslående versjon av Johnny 99 fra Nebraska. Ingen av dem er åpenbare eksempler å trekke fram i en hyllest til Clarence Clemons, men de understreker iallfall at E Street Band var et kollektiv. Et kollektiv av sterke viljer, javisst, men et som alltid satte hensynet til musikken først. Clemons kunne løfte det meste med saksofonen, men også trå til med enkle rytmeinstrumenter om det trengtes.
Da Bruce og bandet spilte i Bergen for to år siden, var mine forventninger så høye (og lydmannen så slurvete) at konserten ikke kunne bli annet enn et lite antiklimaks. I ettertid er jeg selvsagt mest takknemlig for at jeg fikk oppleve dem mens Clarence Clemons fortsatt var i live. Helseproblemene og alderen hadde satt sine tydelige spor, og han var ikke like sentral for bandets kjemi på scenen som han engang var, men når han reiste seg og dro en av de klassiske soloene, var det underordnet. Og når du har vært en av rockens kuleste menn i nesten førti år, kan du vel egentlig innvilge deg å outsource en del av showet til andre (Nils Lofgren fylte tomrommet utmerket). Fjorårets Live In Hyde Park-DVD gir et fint bilde på hvordan det hele hørtes ut.
Før han døde, rakk Clemons også å bidra på et par spor på Lady Gagas siste album. Tida vil vise om de får samme status som Michael Breckers bidrag for Dire Straits, men hvis det kan få noen Gaga-fans til å oppdage Clemons’ hovedjobb også, vil han ha gjort alle en tjeneste. Dessuten betyr det at du kan ære hans minne, enten du setter på Hair eller Thunder Road. Det er en vakker tanke.