I desemberkalenderen vil vi, hver dag fram til julaften, løfte fram mennesker, organisasjoner, fenomener, nettsteder eller popkulturelle nedslag som har engasjert, provosert, beriket eller underholdt oss i 2012. I dag: Gjensynsglede som selvutviklingsprosjekt.
*******************
Uansett hvor glad Desemberkalenderen er i å komme tilbake til de samme temaene gang på gang og år etter år, har det faktisk ikke vært planen å stadig komme tilbake til vikårene for kritikk, slik jeg allerede har gjort flere ganger i forbindelse med flere debatter om TV-kritikk. Men Jim Pagels’ essay om fråtsingens potensielle avkorting av refleksjonstida i møte med popkulturelle produkter, spøker i bakgrunnen, nok en gang. Unnskyldningen får være at jeg har en god grunn.
Grunnen er at Daily Beast-bloggeren Andrew Sullivan i et innlegg idag lenker til en artikkel i magasinet Scientific American. Artikkelen oppsummerer i all korthet en ny studie av motivasjonene som ligger bak vårt ønske om å oppleve ting om igjen; enten det gjelder bøker eller filmer (eller reiser, for den saks skyld). Forskerne bak studien – en kvalitativ studie av en gruppe mennesker som nylig hadde lest en bok eller sett en film på nytt, og deretter blitt intervjuet om grunnene til at de gjorde det – konkluderer med at det hovedsakelig er to årsaker til at folk finner glede i slike gjensyn. Den ene lyder antakelig gjenkjennelig for de fleste. Det handler om tryggheten som ligger i gjensynet – vissheten om at gjensynet kan framkalle en følelse vi kjenner til på forhånd. Det er denne som for eksempel får meg til å gjense Rob Reiners oppvekstdrama Stand By Me (1986) så ofte: Det er trygt å vite at selv om jeg stadig oppdager nye sider ved filmen, så kan jeg også stole på at den i bunn og grunn vil røre meg på samme måte hver gang.
Den andre grunnen folk oftest oppga, overrasket imidlertid forskerne. De fant at mange også gikk tilbake til en bok eller en film for å lære noe om sitt eget liv. Ved å speile seg i et kjent handlingsforløp kan folk altså få ny innsikt ved å sammenligne seg med fiktive rollefigurer som går igjennom noe som er mulig å leve seg inn i. Forskerteamet hadde på sin side forventet at flere ville peke på nostalgifaktoren i slike gjensyn; at gjensynet kan brukes til å drømme seg tilbake til en – idealisert? – fortid.
Begge disse to siste forklaringsmodellene er lette å kjenne seg igjen i, og jeg tror de på noen måter kan gå inn i hverandre, avhengig av hva slags type gjensyn vi snakker om. Når jeg for eksempel gjenser barnefilmen Slipp Willy fri (1993), er det ingen tvil om at en hel av det som går gjennom hodet mitt hodet underveis, handler om å huske tilbake til da jeg så den første gang som sjuåring. Men i den prosessen kan jeg heller ikke unngå å tenke over hvordan jeg har forandret meg siden den gang, og hvordan måten jeg ser filmen på også har forandret seg. Men det er indirekte form for selvrefleksjon, som ikke nødvendigvis har så mye med selve filmens handlingsforløp å gjøre
La oss ta et gjensyn som ligger tettere i tid, og med en ganske annen type film: Jeg så Stephen Daldrys Ekstremt høyt og utrolig nært (2011) opp igjen etter omtrent et halvt år. Selv om jeg fortsatt likte filmen veldig godt, merket jeg at hva jeg tok med meg ut av opplevelsen hadde endret bare på denne korte tida, og i likhet med respondentene i studiene kunne jeg bruke innsikten filmen ga meg i rollefigurenes skjebner til å tenke over ting i mitt eget liv.
Dersom funnene i den nye studien er så overraskende som de blir omtalt som, er det formodentlig stadig for tidlig å vurdere om den representerer noe helt nytt: Men forskning kan av og til også brukes til å slå fast noe som jeg lover å komme tilbake til når vi skal snakke om noen av gjensynene fra filmåret 2012 i Skrivekollektivets Filmklubb på nyåret: Nye innsikter behøver ikke nødvendigvis være revolusjonerende for å ha stor verdi.