Mye tyder på at den danske sentrum-venstre-regjeringas støtteparti, det venstreradikale Enhedslisten, denne uka begikk sitt første feilskjær på årevis. Oppslutningen har vært et sted mellom jevnt stigende og aldeles eksplosiv i takt med at hovedkonkurrenten Socialistisk Folkeparti har lagt seg på en mer kompromissorientert linje i og utafor regjering. Handlingsrommet til venstre har økt, og partiets dyktige talskvinne Johanne Schmidt-Nielsen har effektivt etablert partiet som venstresidas hissige men konstruktive sosiale samvittighet. Prinsippet bak prioriteringene har vært enkelt å forstå, om ikke alltid like lett å håndheve: Enhedslisten stemmer enhver forbedring, og imot enhver forverring.
I fagbevegelsen har det derfor skapt forundring og fortvilelse at Enhedslisten brøt statsbudsjettforhandlingene med Socialdemokraterne, Socialistisk Folkeparti og det liberale Radikale Venstre. Resultatet ble at regjeringa inngikk budsjettforlik med hovedrivalen Venstre og Det Konservative Folkeparti. Etter et uvanlig forhandlingsforløp hvor regjeringa gikk til det skritt å lekke sitt eget tilbud til Enhedslisten, kom det fram at støttepartiet lå an til å få gjennomslag for en dobling av fagforeningsfradraget, nye tiltak mot sosial dumping, og mer penger til skole, eldreomsorg og klimatiltak. I slike forhandlinger vil det alltid være motstridende meninger om hvem og hva som utløste et brudd, men Enhedslisten kunne tilsynelatende ikke akseptere at penger avsatt til å sikre eldre rett å dusje to ganger i uka ikke ble fastsatt ved forskrift, men istedet lagt inn i økte generelle bevilgninger til kommunene.
Det siste er naturligvis en reell problemstilling, men kritikere på venstresida spør om det var riktig av Enhedslisten å ta et brudd på disponeringen av pengene, når summen uansett var oppnådd. I regjeringas forlik med den borgerlige opposisjonen ble de andre av Enhedslistens potensielle seire reversert, og på toppen kom nye skattelettelser til næringslivet.
Det er ikke helt godt å si hvorfor Enhedslisten ikke grep sjansen, men noen mulige forklaringer finnes. For det første kan det naturligvis tenkes at partiet undervurderte regjeringas vilje til å sikre budsjettflertall uten dem. SF har blødd velgere i regjering, og ville nok veldig gjerne dratt i land en avtale internt på venstresida. I så tilfelle gamblet Enhedslisten, og tapte. Videre er det verdt å ta Enhedslistens organisering og status som støtteparti med i vurderingen. Selv om oppslutningen har økt, har store deler av partiet følt at det blir dårlig behandlet av regjeringspartiene. Enhedslistens venstreopposisjon er misfornøyd med gjennomslaget i tidligere forlik, og man fornemmer dessuten, ikke uten en viss rett, at regjeringa når som helst kan komme til å vende dem ryggen og inngå avtaler med de borgerlige. Enhedslisten har trukket seg fra rollen som støtteparti tidligere, og det at partiets sentralstyre har mulighet til å sette klare betingelser for folketingsgruppas handlingsrom, kan ha medvirket til den hardere forhandlingstaktikken overfor regjeringa.
Til slutt kan det også tenkes at saken med de eldre vilkår ganske enkelt var en slik sak hvor Enhedslistens prioriteringer, en økende mistro til regjeringas gjennomføringsvilje, og endringer i dansk politisk kultur sammenfaller. Presset for lovfesting og fokuset på tydelige enkeltsaker minner endel om innstillingen hos den forrige regjeringens støtteparti, Dansk Folkeparti. Det gjelder ikke bare fordi DF i likhet med Enhedslisten ga eldrepolitikk høy prioritet, men ønsket om å forsikre seg mot at avtaleteksten ikke kunne tillempes av regjeringa i gjennomføringsfasen. For DF var dette ofte en sentral problemstilling når de krevde innstramninger i asyl- og flyktningpolitikken, mens Enhedslisten har smertelige erfaringer med at kompromisser med regjeringa om dagpengereformer kan vise seg å være mindre tydelige enn det som opprinnelig var forutsatt.
Men selv om frustrasjonen over Enhedslistens manøver er til å ta og føle på i enkelte miljøer, er det likevel ikke sikkert at partiet taper oppslutning på beslutningen på kort sikt. Noen velgere vil ganske sikkert hovedsakelig få med seg at Socialdemokraterne og SF inngår nok en avtale med de borgerlige, og nå står Enhedslisten dessuten friere til å fortsette kritikken mot regjeringas svært moderate kurs. Det kan det være gode grunner til, men det spørs om ikke Enhedslisten nettopp forspilte en mulighet til å oppnå en budsjettavtale som samlet sett inneholdt flere forbedringer enn forverringer. Det ser iallfall ut til å være herskende oppfatningen i fagbevegelsen.