Fem fine for øret i uke 15

Av | 12. april 2010

Love Is All – Kungen. Det svenske indiebandet Love Is All er på nytt ute med plate. Den tredje platen til den lystelige gjengen fra Gøteborg har fått navnet Two Thounsand And Ten Injuries, og Love Is All forfølger dermed sinn ”tall-fetish”. Første platen hadde jo navnet Nine Times That Same Song, mens den skrekkelige andreplaten hadde navnet A Hundrerd Things Keep Me Up at Night. Ettersom den forrige platen lett kan gis stempelet som tragisk dårlig er det i og for seg en lettelse at Love Is All nå har kommet ut med en relativt solid støpt plate. Vi kjenner helt klart lydbildet igjen fra de tidligere utgivelsene, det er klassisk og uimotståelig indiemusikk fremført at den ganske så lystelige og dyktige vokalisten Josephine Olausson (utrolig vakkert navn i grunn, etternavnet altså, det er alt for få som bærer et slikt stolt navn innen musikkindustrien). Låten Kungen er én av i grunnen en hel del av gode låter fra albumet. Låten har et umiskjennelig 60-tallspreg over seg, og det er lett å tenke i baner av band som for eksempel The Turtles eller The Zombies, men det funker på sett og vis ganske godt også i 2010. Eneste problemet med låten Kungen er den fryktelig kleine musikkvideoen. Det der holder ikke altså, det blir bare pinlig å se på. På dette punktet har nok Love Is All fremdeles et stykke å gå, men fin musikk – for all del.

Black Rebel Motorcycle Club – Beat The Devil’s Tattoo. Et annet band som dessverre også har kommet ut med ganske så ujevne og variable plateutgivelser er altså bandet Black Rebel Motorcycle Club (BRMC). Men altså; BRMC er kanskje verden kuleste band, til tross for at det tidvis skranter litt her og der. Et band med mer helstøpt rockeprofil og latterlig kul holdning skal man faktisk lete ganske lenge etter. Sånn sett overlever egentlig BRMC sine svake utgivelser, for de gir liksom litt f… i hva andre måtte mene om det de gir ut, de fortsetter i sin vante stil nærmest uanfektet. Det er fremdeles frontmennene Peter Hayes og Robert Levon Been som styrer showet, og på den siste platen har de fått med seg en ny trommis, Leah Shapiro. Egentlig tror jeg ikke det har så fryktelig mye å si for det rent musikalske, men hvis det er dette som planen til Peter og Robert så får vi vel bare godta det. Det er dessverre fremdeles noe litt utilfredsstillende med årets plate, Beat The Devil’s Tattoo, i forhold til bandets første utgivelser, men platen er heldigvis sterkere enn for eksempel Howl fra 2005, og det er jo på mange måter et steg i riktig retning.

The Brian Jonestown Massacre – Not If You Were The Last Junkie On Earth. Før Peter Hayes startet BRMC sammen med Robert Levon Been var han faktisk med i bandet The Brian Jonestown Massacre i en kort periode. Likevel er nok bandet mest kjent ved den udiskutable og ubestridte frontfiguren Anton Newcombe. Multitalentet Anton har på mange måter styrt bandet med hard (kanskje noen ganger svært skjelvende) hånd. Dette kommer jo sterkt til uttrykk når man ser på listen over antall personer som på ett eller annet tidspunkt har vært med i The Brian Jonestown Massacre, det er jammen ikke få. Personen Anton Newcombe blir nok relativt nådeløst og nakent fremstilt i dokumentaren DIG! fra 2004, filmen som fremstiller et voldsomt elsk/hat forhold mellom nettopp The Brian Jonestown Massacre og deres ”nemesisband” The Dandy Warhols. Uansett svinger musikken til The Brian Jonestown Massacre, stort sett hele tiden. Det er riktig så fornøyelig å følge bandet til tider. Platetitlene gir for eksempel nettopp en indikasjon på dette når de har gitt ut album med fornøyelige navn som Thank God for Mental Illness, My Bloody Underground eller Just Like Kicking Jesus. Låten Not If You Were The Last Junkie On Earth er jo også på mange måter en ren hyllest til deres ”fiender” i Dandy Warhols. Artige saker er det i hvert fall.

Broken Bells – The Ghost Inside. For noen uker siden kom en svært hyggelig overraskelse av en plate, nemlig den selvtitulerte platen til Broken Bells. Broken Bells består av kompisene Danger Mouse og James Mercer. Danger Mouse er nok best kjent gjennom den festlige duoen Gnarls Barkly, men han er nok en like god produsent som han er musiker, og har blant annet produsert andrealbumet til Gorillaz, Demon Days, og platen til The Good, the Bad and the Queen. James Mercer på sin er til daglig vokalist i den supre gruppen The Shins. Sammen er de altså Broken Bells, og det er noe som virkelig fungerer bra. Rykter skal ha det til at samarbeidet mellom James Mercer og Danger Mouse kom i stand som følge av en gjensidig fasinasjon for hverandre. De fant ut at de likte hverandres musikk, og vips så bestemte de seg altså for å gjøre dette sammen. Dette er jo grunn god nok i seg selv, og spesielt når resultatet blir en så flott plate som Broken Bells virkelig er. Hva som trekker denne platen opp på et godt nivå er kvaliteten på enkeltspor som for eksempel The Ghost Inside, Citizen og førstesingelen The High Road. Dette er svært gode låter, som med enkelhet kan fremstå som unike singler.

The Shins – Red Rabbits. Når man først nå har presentert artisten James Mercer, er det selvsagt ganske naturlig å avslutte Fem fine for øret i uke 15 med The Shins. The Shins har gjennom flere plater vist at de virkelig presterer det å spille god og fornuftig musikk. Spesielt de to siste albumene til The Shins, Chutes Too Narrow og Wincing The Night Away, er utrolig gjennomførte og tvers gjennom solide album. Fra første spor til det siste spor er det kvalitet i alle ledd. Dessverre har James Mercer som følge av prosjektet Broken Bells tatt en liten pause fra The Shins frem til tidligst 2011. Det vil med andre ord si at det ikke blir noe The Shins album dette året, selv om mange (med rette) mener at det er på høy tid at det kommer noe nytt. Men, den som venter på noe god venter sjelden forgjeves, og mens vi da går her og venter så kan man hygge seg med tidligere låter fra The Shins, som for eksempel den strålende singelen fra sistealbumet – Red Rabbits.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*