Filmåret 2011: Jakten på det uperfekte

Av | 11. januar 2012

Stein Ove,

vi holder bare årsoppsummering en gang i året, så la meg trekke fram noen anbefalinger til, før du får ansvar for det norske filmåret. Når jeg ser igjennom våre respektive årsbestelister blir jeg slått av hvor dominert de er av det på alle måter bedre året 2010. Fra Catfish og Easy A over Never Let Me Go og Senna til Winter’s Bone, Another Year og Blue Valentine; de har alle det til felles at de er gammelt nytt. Men de har alle holdt seg så langt, og de vil holde seg i åra som kommer.

Med denne lettvinte observasjonen av 2010s suverene kvalitetsforskjell vis-a-vis 2011, er ikke den eneste grunnen til at jeg trekker dem fram. De har nemlig det til felles med blant andre førnevnte The Three of Life at de er befriende uperfekte. Det er det uperfekte som blir sittende i deg, som gnager, som får deg til å spørre ikke bare hvor godt du likte filmen, men også hvorfor, og hva som ikke fungerte så bra, og hvorfor, igjen. Det skjer når jeg må spørre meg selv om framstillingen av Missouri i Winter’s Bone er for grimete, for folkinspirert nedslående, eller når jeg seint i samme film lurer på om regissør Debra Granik har kastet empatien med sin hovedkarakter på båten (bokstavelig talt), i en grotesk scene hvor Ree (Jennifer Lawrence) får svar om farens skjebne. Og denne tvilen styrker filmen, fordi dens motsetninger lever videre etter at den er slutt, på en måte som en formfullendt film nøye kalkulert slik at alle publikummerne føler nøyaktig det samme, aldri ville gjort.

I Easy A er det ujevnheten og innfallene, og det at filmen tross sin knappe spilletid er en tanke for lang. Jeg kjemper med om det trekker filmen ned, men konkluderer med at det bare gir meg anledning til å telle opp alle de gode sidene en gang til: Den direkte, ironiske stilen, som føles frisk selv om den er så nittitalls at det skjærer i øynene, den sardoniske humoren i Emma Stones hese replikkavlevering, eller de fantastiske birollene til alltid stødige Patricia Clarkson og Stanley Tucci. Og fordi jeg liker John Hughes og sentimentale åttitallsreferanser godtar jeg også referansene til både Skulk med stil og Say Anything…, selv om noen har anført at det får filmen til å gå opp på en litt lettvint måte. Da overlater jeg heller det litt oppgitte sukket til norske Hjelp, vi er i filmbransjen, som også brukte Loyd Dobbler-med-steroeanlegget referansen i 2011. Døvt.

Relasjonsdramene Another Year og Blue Valentine virker på sin side filmatisk nær perfekte på overflaten, men er heldigvis mer problematiske og forstyrrende enn som så. Den britiske mesterregissøren Mike Leigh, som ble Oscar-nominert for manuset til Another Year, forteller tilsynelatende historien om et år i livet til det aldrende og omsorgsfulle ekteparet Tom og Gerri (Jim Broadbent og Ruth Sheen), og de mistilpassede skjebnene som renner inn dørene deres. Blant deres er den alltid optimistiske Mary (Leslie Manville), som alle likevel kan se at er et meget ensomt menneske. Og selv om Tom og Gerri er de varmeste menneskene du kan tenke deg, er de også tildelt en viss dose vennlig overbærenhet, som gjør at du husker dem etterpå, og at smilet stivner litt mens latter sitter litt fast i halsen. Hvem er de egentlig, disse menneskene? Hvem sier at den ene er mer vellykket enn den andre? Og i så fall, med hvilken rett? Slike spørsmål har fortsatt å kverne i mitt hode når jeg tenker på Another Year. Det er en imponerende nyansering av en så grunnleggende sympatisk film.

Derek Cianfrances debutfilm Blue Valentine angriper mellommenneskelige relasjoner fra en annen kant, men er ikke mindre opprivende. Regissøren veksler sømløst mellom to punkter i et seks år langt forhold mellom to unge foreldre (Michelle Williams og Ryan Gosling). Genistreket, foruten det magnetiske skuespillet særlig Williams viser fram, er at filmen – i motsetning til for eksempel Francois Ozons samlivsbruddsfilm 5×2 (2004), som ganske enkelt fortalte historien baklengs – kaster oss nådeløs fram og tilbake mellom de sjenerte men berusende første møtene og en tid hvor ekteskapet knaker alvorlig i sammenføyningene. Vi får rett og slett ikke vite noe om hva som skjer i mellomtida, men kan raskt kjenne igjen tidlige personlighetstrekk som skal skape problemer seinere. Jeg har sjelden opplevd en mer nærgående opplevelse som ikke samtidig føles påtrengende og spekulativ. Scenen fra et futuristisk (!), dunkelt hotellrom, hvor Goslings rollefigur forsøker å lappe sammen restene av forholdet, er skremmende men også sublim.

Og apropos Gosling og dine ord om biler i forrige innlegg, Stein Ove: Jeg så nettopp noen film i 2011 som jeg sleit mer med enn Drive, Nicolas Winding Refns Oscar-aktuelle, voldelige åttitalls-hommage. De som ellers ikke liker Gosling har omfavnet hans prestasjon som den tause men, ehm, handlekraftige Sjåføren. Gosling gjør imidlertid ikke den helt store forskjellen for min del. Selv hadde jeg store problemer med å akseptere hvordan filmen så ut til å nyte sin egen ekstravagante og sadistiske vold. enten den ble utført med hammer, barberblader eller bare nevene. I disse scenene forstod jeg innvendingen som så mange har rettet mot Drive; at den har forelsket seg i sin egen visuelle stil, mens den i bunn og grunn er uten særlig substans eller originalitet. Så da blir spørsmålet om jeg klarer å se bort fra mine egne estetiske og moralske motforestillinger – jeg føler at min terskel for meningsløs og forherligende vold er senket betydelig det siste året – og anerkjenne filmen som først og fremst en fremragende spenningsfilm? De fleste dager er svaret ja, og derfor er filmen å finne på min topp 15 fra 2011. Det ironiske er at jeg er fullt klar over og helt enig i påstanden om at filmen er hul og overfladisk pen, men den er så slående godt fortalt at jeg vinnes over uansett. Og la meg til slutt slutte meg til hylningskoret som lovpriser filmens åpningsscene, som med en lavtempo-biljakt effektivt etablerer hovedpersonens nattlige geskjeft som sjåfør for kriminelle, samtidig som den slår an den økonomiske, kule tonen, både hva gjelder foto, musikk, skuespill og spenningskurve.

Sånn. Det får være nok om de beste, synes du ikke? Derfor har jeg lyst til å be deg si noen ord om mellomsjiktet – la oss kalle det norsk film, for enkelhets skyld – før vi returnerer til en siste runde om skuffelser og gleder blant fjorårets blockbustere? Fortell meg hvorfor Jørgen + Anne = sant er bedre enn Få meg på, for faen; gi meg din take på om Oslo, 31. august er aldri så lite overvurdert, og gi mest av alt juling til de som juling fortjener; Pax, Hjelp, vi er russ og Umeå 4-ever. Bare som en liten begynnelse.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*