Forventningene er så lave at Sarah Palin kan vinne

Av | 2. oktober 2008

Det er sjelden New York Times-spaltisten Roger Cohen har rett på en så konsis måte som i sin spalte i dag. Etter å ha utlagt hvordan Bushs risikable og revolusjonære krigsstrategi henger sammen med John McCains enda mer risikable valg av den åpenbart uegnede Sarah Palin som visepresidentkandidat, skriver han følgende: «The lesson of the last eight years is this: when power is a passport to gamble, people can end up seriously broke or seriously dead.» Formuleringen er ikke bare et vitnesbyrd om den tragiske konsekvensen av Bush-administrasjonens regjeringstid, men også om en debatt John McCain ikke har råd til å tape dersom han skal lykkes i å gi Bush-æraen fire nye år; den om hans egen dømmekraft.

Hele hans argument mot sin demokratiske rival Barack Obama har handlet om McCains har politiske og livserfaring som skal til for å bli president, mens Obama kun er en veltalende og manipulerende lettvekter. Selv om det innebær en stille omfavnelse av status quo, satset McCain på at velgerne til slutt vil foretrekke en velkjent og erfaren kandidat som vil forandre dagens perverterte politiske miljø fra innsiden. Obama representerer riktignok forandring, skulle det innrømmes, men ikke vet virkelig hva slags forandring. Kunne McCain lykkes i å framstille Obama som den mest risikable kandidaten, ville det straks bli enklere for usikre velgerne å akseptere den pragmatiske og velkjente McCain som representant for det man allerede kjenner.

Når det handlet om dømmekraft, gjaldt det.ikke bare om hvem som hadde sagt hva på hvilket tidspunkt om den tilsynelatende suksessfulle troppeøkningen i Irak, men enda mer om at McCain hadde tilstrekkelig erfaring til å ha et grunnlag å dømme ut ifra, mens Obama ikke hadde det. Men i debatten mellom Palin og demokratenes visepresidentkandidat Joe inatt norsk tid, står hele denne rammefortellingen om McCains kandidatur på spill.

Både McCain og Obama har nemlig flere ganger understreket at utnevnelsen av visepresidentkandidat er den viktigste avgjørelsen de fatter før de eventuelt blir innsatt i presidentembetet. Det skulle også leses som symptomatisk for hvordan de ønsket å styre. Derfot er det så veldig at Sarah Palin ikke gjør den katastrofale debattprestasjonen som alle kommentatorer forventer. Om Palin mislykkes vil det stå som uomtvistelig sant at han valgte visepresident med tanke på å samle partiet, men uten tanke på om han med det gjprde nasjonen en tjeneste. Flere og flere velgere sier allerede at de ikke anser Palin som egnet til å bli president dersom situasjonen skulle kreve det, mens langt bedre sier det om Joe Biden. Det er selvfølgelig ingen tvil om at Obama også hadde taktiske baktanker ved å utnevne utenriksautoriteten Biden, men fordi han fyller et politisk og ikke et taktisk hull, later han til å være et mer akseptabelt valg. Risikoen for McCain er at Palin gjør en så dårlig figur at det nå er Obama som blir det trygge valget, mens det er McCains, gjennom valget av den høyrisikable Palin, som representerer et sjansespill. Og selv om det kanskje kunne virke morsomt å gå for sjansepspillet for noen måneder, mens man fortsatt hadde god til å ombestemme seg, er det en potensielt mer ødeleggende posisjon å være i når valget som skal tas får karakter av å være endelig.

Men kommer det til å gå slik? Jeg er fullstendig klar over at Joe Biden er overveldende favoritt, men det er også endel av grunnen til at jeg er skeptisk til at han vil lykkes med å avsløre Palin som totalt inkompetent og uegnet for oppgaven. Selv om det kanskje får dem selv og de liberale leserne deres til midlertidig å føle seg bedre, kan det godt tenkes at kommentariaets unisone forventning om Palins brutale krasjlanding i møte med virkeligheten utenfor TV-intervjuene, har bidratt til å senke kravene til Palins prestasjon så lavt at hun til slutt framstilles som en slags vinner. Forhandlingene mellom republikanere og demokrater om formen på debatten gir, som Slates Jack Shafer påpeker, Palin noen muligheter til å dukke unna situasjoner hvor hennes manglende sakkunnskap kunne blitt avslørt. Innleggene skal være korte, og muligheten for oppfølgingsspørsmål og reell diskusjon mellom kandidatene er langt mer begrenset enn den var i den første McCain-Obama-debatten. Times’ analyse av kandidatenes respektive debattstiler ser ut også ut til å være en mulig fordel for Palin. Dersom Palin blir satt fast, kan de nitti sekundene framstå som en redningsbøye, mens det kan begrense angrepsmulighetene for Biden, en debattant som er notorisk for å bruke minst ett minutt på komme til det første av flere poenger. Formatet tilsier at diskusjonen ikke alltid vil bevege seg forbi forhåndsinnlærte sound bites, og vi vet fra landsmøtetalen (og flere sjokkerende svake TV-intervjuer) at det å resitere slikt er noen Palin er god på.

Det skulle heller ikke forundre meg om Palin viser seg å være en vanskeligere motstander å møte rent debatt-teknisk enn det som er forventet. Palin har en helt spesiell evne til å avlevere selv den mest alvorlige og/eller ondsinnede replikk på en oppløftende måte, noe som kan gi henne plusspoeng for å vise seg fram som mer offensiv enn hun faktisk er. Biden kan sikkert imøtegå henne argument for argument, men hvis han samtidig skal ta igjen, risikerer han fort enten å framstå som en retthaversk og litt aggressiv populist (noe som gjør seg bedre i direkte møte med bekymrede velgere i Pennsylvania enn når de samme velgerne ser ham på TV), eller – enda verre – som at han lar Palin bestemme premissene for debatten. Det er i slike situasjoner han ofte har en tendens til å la falle replikker som blir gjenstand for latterliggjøring fra McCain-kampanjen og pressen (eller den eneste oppmerksomheten han får, som den også kalles). Skulle så skje, er det bare å vente på anklager om nedlatenhet, undevurdering og et lummert kvinnesyn.

Det kan meget vel hende nattens debatt vil få meg til å virke som et naivt fjols når jeg skriver dette, men jeg sitter samtidig med en nesten umerkelig følelse av at den økonomiske uroen på Wall Street fort kan være et mye bedre diskusjonstema for Palin enn det har vist seg å være for McCain. Heller ikke her handler det om at Palin har spesielt relevant erfaring, eller om at Biden ikke nødcendigvis kan vinne en duell om hvem som har det hardest bankende hjertet for middelklassen. Men hvis vi aksepterer som utgangspunkt at kveldens for Palin handler om å unngå å bli fullstendig knust (som vi altså ikke automatisk bør), så ligger det en mulig åpning. McCain-kampanjen virker overbevist om at Palins fascinerende familie- og livshistorie gjør henne istand til å knytte bånd med den jevne velgerne, og hun er minst like god som Biden (og derfor bedre enn både McCain og Obama) til å snakke om vanlige folks utfordringer og engstelse på en måte som får dem til å føle seg sett og truffet. Oppgaven kompliseres selvfølgelig en smule av at McCain nettopp stemte for en økonomisk krisepakke som retter seg mot finanseliten, og som er mer eller mindre blottet for svar på for eksempel hvordan man skal unngå en ny bølge av tvangssalg av boliger, men det er i det minste et utgangspunkt hun deler med Biden. Så lenge debatten ikke dreier seg om tekniske spørsmål står kandidatene ganske likt, og husk at ethvert uavgjort delresultat er som en seier for Palin å regne.

Men nettopp derfor vil jeg faktisk hevde at det er Biden som har den vanskeligste oppgaven ikveld. Jo visst vil konsekvensene være potensielt alvorlige dersom Palin blir fullstendig avslørt, men fordi det mest sannsynlig ikke skjer (av flere grunner), skal Biden få arbeide hardt for å unngå pressens skuffede stønn. Fordi så mye står på spill er det mange som vil gi ham råd. Noen, som New Yorkers Ryan Lizza, mener at han bør spille en så tilbaketrukket rolle som mulig, la Palin snakke seg inn i problemer, og selv pedagogisk forklare hvorfor fire nye år med Bush er en redselsfull ide. Samtidig mener for eksempel CNN-kommentatoren Roland Martin at det viktigste er å vise klasseforskjellen mellom kandidatene, og at Biden derfor ikke på noen måte bør holde seg fra å briljere.

Jeg har stor forståelse for begge perspektivene, og er ikke beredt til helhjertet å støtte den ene framfor den andre. Dette bunner for det første altså i at jeg slett ikke er overbevist om at Palin blir så lett å feie til side som mange tror, blant annet fordi det skal så lite til for at hun overstiger forventningene. Men det skyldes også en kombinasjon av Bidens evne til sleivspark, og Palin-leirens uovertrufne evne til å lese sexisme inn i ethvert utsagn. Spørsmålet blir da hvilken strategi som er tryggest. Jeg er ikke overbevist om at en Biden som er redd for å tråkke noe på tærne er den som mest effektivt kan overbevise velgerne om at John McCain og Sarah Palin er symptomer på hverandres felles sviktende dømmekraft. Hvis en let Biden be Biden-strategi resulterer i let McCain be Bush er det ingen som kommer til å stille spørsmål om stilen hans uansett.

**

Jørgen Lien

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*