Det er ennå for tidlig å si hvor alvorlig svekket Herman Cain (R-Ga.) er blitt av avsløringen om at han ble anklaget for seksuell trakassering mens han jobbet for en stor lobbyorganisasjon på 1990-tallet. På kort sikt er det faktisk ikke sikkert han er svekket i det hele tatt. Den indre disiplinen i det republikanske partiet er så sterk at det til enhver tid vil være noen tilgjengelig til å løpe fram til journalistenes mikrofoner og notatblokker for å fordømme saken som et bakholdsangrep fra de liberale mediene.
Men med mindre du tror at det er en høyst reell potensiell president som har fått seg en alvorlig skramme her – og det gjør ikke jeg – er det ikke sikkert akkurat det spørsmålet er det mest interessante. Derimot er det oppsiktsvekkende hvor dårlig Herman Cain har håndtert en sak han må ha visst måtte komme.
Kanskje var det en sak som denne de tenkte på, de kommentatorene som hele tiden har sett med skepsis på Cains manglende valgkampinfrastruktur i de tidlige nominasjonsstatene, og hans mangel på erfarne valgkampmedarbeidere og – rådgivere. Noe av det første du må lære deg er nemlig at dersom du skulle være så heldig å faktisk vokse til å bli tatt mer eller mindre seriøst som presidentkandidat, vil saker som dette dukke opp. Det behøver ikke å være en sexskandale (selv om det var tilfellet for demokraten Gary Hart i 1984, eller John McCain og John Edwards i 2008); det kan være for eksempel være anklager om plagiat (Joe Biden, 1988). Men lærdommen er den samme: Framtida innhenter deg. Hvis du ikke vil at det skal skje, eller er i tvil om hvorvidt de tingene du har i din personlige historie egner seg for offentlig utlufting, bør du tenke deg om en ekstra gang før du gir grønt lys til en presidentkampanje.
Det ligger lite moralisme i dette fra min side. Jeg tror at også politikere med et ytterlig feilbarlig privatliv kan bli gode presidenter, men hvis de ikke er beredt til å være ærlige om sine feil, bryter de et tillitsforhold til velgerne. Edwards-affæren fra 2008 var, som jeg skrev på Skrivekollektivet den gang, ikke nødvendigvis diskvalifiserende i seg selv, det var løgnene for å holde den hemmelige som var problemet. Det stod i grell kontrast til hvordan McCain-kampanjen klarte å avlive New York Times’ (riktignok syltynne) historiene om hans påståtte forhold til lobbyisten Vicky Iseman i løpet av noen få dager, ved å gå til angrep på både substansen og relevansen i historien. Selv om anklagene mot Cain er alvorligere og mer håndfaste (det ble tross alt inngått et forlik), hjelpes han definitivt ikke av at krisehåndteringen ligner på John Edwards’ enn John McCains.
Vi har etter hvert fått vite at to kvinner saksøkte Cain for seksuell trakassering, og at det ble inngått forlik. Men mediene har måttet hale opplysningene ut av Cain. Etter først å ha hevdet at han kjente til sakene men ikke forliket, måtte han senere innrømme at han kjente til begge deler. Også beskrivelsene av episodene som ble nevnt i stevningen har forandret seg etter hvert som Cain har gjenfortalt dem. Det eneste han har vært helt konsekvent på, er at anklagene på tross av forliket, var grunnløse. Jeg er ikke istand til å vurdere om Cain snakker sant, men vi kjenner igjen dynamikken fra saker her hjemme, som for eksempel Valla-saken og Ramin-Osmundsen-saken: Etter en stund er det ikke sakens faktiske innhold, men hovedpersonens manglende evne til å legge saken død, som utgjør den farligste trusselen.
Det er mulig at Herman Cain var så overbevist om at trakasseringsanklagene var urimelige at han simpelthen ikke kunne forestille seg at de ville bli et problem for ham i presidentkampanjen. Men likevel var han altså tilbake i 2004 forutseende nok til å drøfte hvordan de ville påvirke hans senatskandidatur i Georgia samme år. Så hvorfor virket han totalt uforberedt på deres politiske sprengkraft sju år seinere, når han ikke lenger var en also-ran i et delstatsvalg, men blant partiets fremste presidentkandidater? Jeg har ingen anelse. Men midt i alt det merkelige og til dels urovekkende som har kommet fram i denne saken, er den manglende evnen til å lære av andres feil i det minste et gjenkjennelig trekk. For å tro at du er kvalifisert til å bli president, må egoet ditt allerede være ganske stort. Hvis du samtidig aner at den ultimate gevinsten faktisk er innafor rekkevidde, kan det sikkert svekke dømmekraften ytterligere. Når John Edwards ikke selv var istand til å forstå at han burde ta konsekvensen av feilsteget sitt og innstille presidentkampanjen, burde rådgiverne hans ha fått ham til å forstå det. For Cain står kampanjen stadig til å redde. Men han har allerede sådd en mistanke om at han har mer å skjule. Det er en farlig dynamikk.