Kongressen i krisemodus

Av | 28. februar 2015

Representanthuset i den amerikanske kongressen forfalt nærmest til den totale parodi fredag kveld. Budsjettet til det nasjonale sikkerhetsdepartementet måtte vedtas innen midnatt fredag, og etter et omfattende opprør i eget parti måtte Republikanernes leder, John Boehner, ha krisehjelp fra opposisjonspartiet Demokratene å unngå at finansieringen stoppet opp. Demokratiske ja-stemmer kompenserte for republikansk mytteri, og ti minutter før fristen kunne president Barack Obama underskrive en ukeslang forlengelse. Håpet er at problemet løses kan ved at partene kjøper seg tid.

Det er slett ikke sikkert at det lykkes. Stridens kjerne er nemlig ikke finansieringen av sikkerhetsdepartementet. Under normale omstendigheter ville budsjettet blitt tilnærmet enstemmig vedtatt. Denne saken ble istedet brukt som en brikke i et maktspill mellom det republikanske flertallet i Kongressen og president Obama. Ganske umiddelbart etter midtveisvalget ifjor høst, hvor Demokratene gikk på et sviende nederlag, sendte Obama ut en instruks som gjorde det lettere for udokumenterte innvandrere å unngå utkastelse. Republikanerne ble rasende, og mente presidenten handlet på tvers av sine grunnlovsbestemte fullmakter. Slikt må forankres i Kongressen, mente de. Obama hevdet på sin side at han ikke hadde endret politikk, men bare benyttet seg av presidentens handingsrom til å prioritere hvordan innvandringspolitikken skal implementeres. Dessuten, framholdt Obama, hadde han da allerede gitt Kongressen rikelig med tid til å reparere USAs dysfunksjonelle innvandringspolitikk, uten at de Representanthuset og Senatet klarte å bli enige. Millioner av mennesker lever i skyggenes dal, i konstant frykt for utkastelse, men deres arbeid og tilstedeværelse er samtidig viktig for amerikansk økonomi, og Obama hevdet derfor at han hadde rett og plikt til å ta grep på egen hånd.

Innvandringspolitikkens evne til å polarisere amerikansk politikk kan knapt overvurderes. Riktignok er de fleste enige om at noe må gjøres, men partiene er ikke bare rykende uenige om hva som bør gjøres, men altså hvem som har myndighet til å gjøre noe. Mens Demokratene fokuserer på å gi oppholdstillatelse til ellers lovlydige innvandrere som har kommet ulovlig til landet, deler Republikanerne seg mellom en leir som vil prioritere å ruste opp grensekontrollen og få kontroll med innvandrings- og flyktningstrømmen før man er villige til å diskutere oppholdstillatelse, og en mindre gruppe som er kritisk til innvandring i seg selv.

Forsøk på innvandringsreform hadde strandet i 2007-2008, men i 2013 kom Senatet til en brei, tverrpolitisk enighet om prinsippene for en ny reform. Forslaget stoppet imidlertid opp i Representantes Hus. Der har saken stått, helt til presidenten så seg nødt til handle på egen hånd, vel vitende om at han dermed mer eller mindre erklærte krig mot det nye flertallet i Kongressen.

Noen republikanere rasler med sablene og ønsker å stille president Obama for riksrett for å ha tiltatt seg fullmakter i strid med grunnlovens maktfordelingsprinsipp. Selv om en slik reaksjon virker overspent og de fleste er enige om at presidenten faktisk har mandat til å prioritere hvordan innvandringspolitikken skal gjennomføres, er det likevel mulig å ha forståelse for republikanernes prinsipielle innvendinger. På generelt grunnlag bør politikken være forankret i nasjonalforsamlingen, og utsiktene til et ytterligere styrket presidentembete er heller ikke noen særlig forlokkende presedens for den som husker hvordan tidligere president George W, Bush (og særlig visepresident Dick Cheney) argumenterte for presidentens enerett til å fatte beslutninger hvis vesentlige nasjonale interesser sto på spill. Samtidig tviler jeg på om de republikanske opprørerne har valgt riktig taktikk, dersom målet er å mobilisere folkemeningen mot Obamas unilaterale endringer i innvandringspolitikken. Verden er utrygg nok som den er, om ikke innenrikspolitiske hensyn skal svekke myndighetenes evne til å bedrive blant annet terrorbekjempelse, et av det gigantiske sikkerhetsdepartementets hovedansvarsområder.

Utsettelsen som ble vedtatt seint i går kveld amerikansk tid gjør at at innvandringsspørsmålet og finansieringen av sikkerhetsdepartementet igjen kan behandles hver for seg. Det rapporteres dessuten at demokratene har fått løfter om at deres redningsbøye i går kveld gjør at det neste uke skal stemmes over at forslag om å forlenge sikkerhetsdepartementets budsjett for resten av budsjettåret, slik at man unngår nye utpressingssituasjoner og omkamper.

Men på lengre sikt er mistroen mellom kongressflertallet og president Obama fortsatt uløst. Det er en sterkt svekket John Boehner som må holde orden i rekkene foran framtidige krevende avstemninger. Fra avvisningen av den første krisepakka til banksektoren under finanskrisas toppunkt i 2008, via innføringen av uønskede, automatiske budsjettkutt i forbindelse med en avtale om heving av gjeldstaket i 2011, og til krisa i 2013, da staten gikk tom for penger ettersom gjeldstaket ikke ble hevet i tide, har Boehner gått på sin andel av ydmykende nederlag. Det er ikke lenge til gjeldstaket må heves nok en gang.  Men Boehner er nå en gang den som har denne utakknemlige jobben, Og som Steve Kornacki, programleder på TV-kanalen MSNBC spurte på Twitter i går kveld: Hvem blant republikanerne kunne gjort en bedre jobb enn Boehner, når alt kom til alt?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*