Jeg var en av mange som ble oppriktig overrasket over at Danmarks statsminister Lars Løkke Rasmussen (V) ikke benyttet anledningen til å utskrive folketingsvalg da han, stikk imot alle spådommer, klarte å riste løs Det Radikale Venstre fra opposisjonsblokken og inngå forlik om svekkelse av etterlønnen. Jo visst, Dansk Folkeparti kunne risikere en smekk fra velgerne, men her hadde regjeringen, som så lenge hadde sett ut som om den bare ventet tålmodig på et uunngåelig valgnederlag, endelig klart å gjenvinne den politiske dagsordenen, og det endatil med borgerlig politikk. Både Venstre og De Konservative hadde en seier under beltet som kunne brukes til å piske ned kritikken fra høyre, representert ved et lenge høytsurfende Liberal Alliance. Alt så klappet og klart ut. Men det kom ikke noe folketingsvalg. Var det et feilvurdering fra Lars Løkke?
Vurderingen av dette spørsmålet har iallfall endret seg radikalt fra for bare noen uker tilbake. I tida umiddelbart etter etterlønnsreformen kunne man håndplukke meningsmålinger nærmest etter hvilket poeng man ville underbygge. Venstresiden kunne vise til noen målinger som viste at styrkeforholdet mellom blokkene var noenlunde stabilt, mens talspersoner for regjeringspartiene henviste til målinger som viste at særlig Venstre løftet seg fra de aller laveste nivåene. Men uansett uklare svar fra meningsmålingsinstituttene følte mange av oss at det hele kokte ned til følgende: For en regjering som har vært i mindretall på meningsmålingene i mer enn et år, er det ikke sikkert vinnersjansen noensinne blir særlig mye bedre enn 50/50. Hvis Lars Løkke hadde delt denne analysen, ville det vært naturlig å ta steget fullt ut, og trykke på valgknappen.
En slik forståelse har imidlertid to forbehold: For det første var Løkke ikke ferdig med jobben. I tillegg til etterlønnsreformen skulle det forhandles på plass en helseavtale og en såkalt trygghetspakke. Begge røk på problemer da kristendemokraten Per Ørum Jørgensen trakk sin støtte, og måtte erstattes av den uavhengige, tidligere konservative Pia Christmas Møller. Den økte grensekontrollen i trygghetspakken, tiltenkt som kompensasjon til Dansk Folkeparti for etterlønnsreformen, røk uklar med EUs frie bevegelighet, en ydmykelse for EU-positive Venstre og Konservative. Og kanskje enda verre; det igjen avstedkom høylytt murring fra de liberale grand dames Birthe Rønn Hornbech og Britta Schall Holberg (begge V). Løkke ville løse slike floker før han skrev ut valg. Også her kan det argumenteres for at Løkke hadde hatt mer å tjene på å skyve dem foran seg, og istedet håndtere dem i et nyvalgt folketing med fortsatt borgerlig flertall, men balansegangen var vanskelig og reell.
For det andre førte ikke etterlønnsreformen til alles kamp mot alle innad i rød blokk, slik jeg hadde spådd, og regjeringspartiene nok hadde håpet. Jo visst, Socialdemokraterne og Socialdemokraterne erklærte åpent at de ville gå til valg på å rulle tilbake De Radikales signaturreform, men De Radikales støtte til en venstreorientert regjering var stadig hevet over tvil. Og på kort sikt lyktes venstrefløyen i det nesten umulige; en arbeidsdeling hvor S og SF ble stående omtrent i ro, samtidig som De Radikale fikk velgergevinst å gå inn for å undergrave S’ og SFs politikk, med den paradoksale konsekvens at rød blokk styrket seg, samlet sett.
Bildet er altså meget sammensatt, men jeg heller fortsatt mot at en posisjon som underdog kaller på modige og risikable valgtaktiske grep. I ettertid kan det derfor vise seg at de sprikende signalene fra etterlønnsreformens hvetebrødsdager var den beste sjansen Lars Løkke fikk til å utskrive folketingsvalg etter sin egen plan. Denne uka ble det offentliggjort tall som viser at dansk økonomi i praksis er i tilbakegang, et betydelig skudd mot regjeringens argumentasjon om at den har styrt Danmark sikrere gjennom krisen enn mange andre land. Vi vet ennå ikke hvordan det slår ut på målingene, men det er uansett sikkert at det gir opposisjonen ammunisjon når den skal forsøke å føre debatten over fra intern uenighet om den økonomiske politikken, og over til de reelle konsekvensene av regjeringens krisehåndtering.
Hvis vi tar høyde for at en tilnærmet ideell valgsituasjon for regjeringen uansett neppe ville innebære mer enn å gå inn i valgkampen som underdogs med 47-48% oppslutning, kan Løkkes nølende stenging av mai-vinduet etter etterlønnsreformen minne en smule om situasjonen i Storbritannia i 2007. Der hadde Labours finansminister Gordon Brown overtatt som statsminister etter Tony Blair i juli, og opinionen var avventende til hvordan Brown ville kunne tilføre New Labour-prosjektet sårt tiltrengt ny energi. En umiddelbar opptur i meningsmålingene utløste imidlertid et ønske fra partiet om et hurtig parlamentsvalg for å konsolidere makten. I ettertid har mange sosialdemokrater bebreidet Brown for at han ikke utskrev nyvalg en stund etterpå, slik at han kunne sikre Labour en ny periode, og seg selv et folkelig mandat. Spørsmålet blir mer interessant når vi nå vet hva vi fikk istedet; et Labour som ble avkledd av finanskrise og interne stridigheter, og som led seg fram til et av de svakeste parlamentsvalgene i nyere historie.
Sammenligningen med Løkke passer selvsagt ikke en-til-en. Et politisk stridstema som etterlønnen er et tydeligere grunnlag å utskrive nyvalg på enn det at man har fått ny regjeringssjef. Men Løkke og Brown har det til felles at det kunne ha vært verdt forsøket å prøve. Når du allerede i utgangspunktet er underdogen, er det diskutabelt om det i det hele tatt finnes noe som heter å ta det trygge valget. I verste fall taper du valget uansett.
Nå kommer folketingsvalget istedet i løpet av høsten, mest sannsynlig i forbindelse med framleggelsen av et nytt statsbudsjett. Det innebærer naturligvis en ny mulighet til å sette dagsorden, men den økonomiske situasjonen tatt i betraktning, er et budsjett også en potensiell tapersak. Regjeringen skal gjennomføre en nullvekst-plan for kommunesektoren hvis konsekvenser kan bli tydelige for velgerne like oppunder valget, og kombiner med svake makroøkonomiske tall, kan det bli en knipe det blir vanskelig å komme ut av. Løkke har allerede benyttet sitt viktigste hjelpemiddel; å ta tida til hjelp. Det er det politiske valget vi ser utspillet seg nå. Hjelpemiddel nummer to, muligheten til å skrive ut folketingsvalg før tida, har en utløpsdato. Og en sjanse for gevinst som ser mindre og mindre forlokkende ut.