Full krig i rød blokk

Vi har siden nyttår brukt flere tusen ord på å beskrive strategiske bommerter fra dansk borgerlighet, og høylytt spekulert i om situasjonen i det hele tatt sto til å redde for statsminister Lars Løkke Rasmussen. Dansk Folkepartis tydelige motstand så ut til å parkere reformen av tidligpensjonen (etterlønnen), som var kjernen i hele regjeringens økonomiske gjenopprettingsplan, samtidig som personalpolitikk i både Venstre og Det Konservative Folkparti langsomt kvalte det momentumet regjeringsblokken så ut til å få av statsministerens djerve nyttårstale.

Men, som vi også har påpekt på denne plass, har det de siste månedene kommet betydelig grus i opposisjonens ellers velsmurte maskineri. Socialdemokraterne og Socialistisk Folkeparti har med viten og vilje bundet seg til hverandre i tro på at velgerne ville omfavne et hvert initiativ for å skiftet ut den borgerlige regjeringen. Den samme kalkuleringen har ligget bak forholdet til Det Radikale Venstre. Store deler av grasrota hos Socialdemokraternes sosialliberale regjeringspartner fra 1990-årene får frysninger av tanken på et tett samarbeid med SF, men de får samtidig gledesgrøsninger av utsiktene til ikke bare å parkere DF og den forhatte kontraktpolitikken, men også å gjennomføre en ny redningsoperasjon for dansk økonomi. Partiets selvforståelse er dypt preget av rollen som økonomisk bodyguard for den konservative Schlüter-regjeringen i 1980-årene, og R vet av erfaring at trange tider gir større åpninger for partiets ønskede velferdsreformer.

Problemet er bare at hensynet til regjeringsskifte og økonomisk reformpolitikk er vanskelig å balansere. De Radikale har nærmest gjort avskaffelse av tidligpensjonen til et hjertebarn, men det er et stikk dypt i hjerterøttene på Socialdemokraterne og SF. Det hadde likevel ikke trengt å være så giftig for drømmen om en ny regjeringen, om ikke Lars Løkke hadde insistert på at akkurat nå var tiden til å gjøre opp med den skjøre velferdspolitiske konsensusen fra 2006. Dengang var både De Radikale og Socialdemokraterne med den borgerlige blokken på et forlik som blant annet framrykket høyere pensjonsalder, mens i denne omgang er det kun De Radikale som vil være med. S og SF har i månedsvis forberedt seg på å gjøre den forestående valgkampen til et slag om høyresidens ofring av velferdsstaten. At De Radikale hadde samme holdning som regjeringen til spørsmålet kompliserte selvsagt argumentet en smule, men så lenge partiet insisterte på å peke på S-leder Helle Thorning-Schmidt som statsminister, og meningsmålingene uansett viste klart sentrum-venstre-flertall, var det en motsetning til å leve med, for begge parter.

Det er nå forandret. Motsetningen er blitt tilnærmet ulevelig, og det klare flertallet er borte som dugg for sola. Vel er det ikke mer enn en uke siden en måling for avisa Politiken fikk avisas politiske redaktør Mette Østergaard til å avskrive muligheten for et folketingsvalg før sommeren, men senere i uka ble det klart for alle at så lenge regjeringen mente alvor med å tilby De Radikale etterlønnsreform som premie for inngå velferdsforlik uten Socialdemokraterne på laget, fikk pipa en annen lyd. Og nå gir meningsmålingene også et annet bilde.

Paradokset, for et parti som i alle fall i utgangspunktet ønsker regjeringsskifte, er at det først og fremst er regjeringen som tjener på forhandlingene med De Radikale. For første gang på lang tid minsker gapet mellom de to blokkene, og samtidig har regjeringspartiene endelig lyktes i å utstille de store uenighetene internt i rød blokk. Før forhandlingene tok helgepause antok de fleste kommentatorer at De Radikale ville inngå et begrenset forlik med regjeringen for å avskaffe etterlønnen, og at statsministeren deretter ville utskrive nyvalg for å innkassere svekkelsen av opposisjonens enhet.

Jeg vet ikke om det er så enkelt – vi vet ennå ikke sikkert om De Radikale til slutt går for en avtale – men et slikt utfall kan vanskelig love godt for opposisjonen. Hvis De Radikale etter en valgseier for sentrum-venstre binder seg til sammen med de borgerlige å stemme igjennom fundamentet for en økonomisk politikk som Socialdemokraterne og SF er loddrett imot, er det vanskelig å forstå hvordan en ny regjering i det hele tatt kan stables på beina. Danmark har en tradisjon for regjeringer som tåler å bli overkjørt av Folketinget – De Radikale var selv med på å føre en alternativ utenrikspolitikk sammen med venstresida i 1980-årene, men den økonomiske politikken er noe langt mer alvorlig.

Derfor er det også tilløp til panikk hos Socialdemokraterne og SF. SFs gruppeleder Ole Sohn anser De Radikales fraternisering med de borgerlige som et endelig, negativt svar på forespørselen om partiet vil gå inn i en ny regjering, men det er uklart hva han kan gjøre for å få De Radikale igjen til å sette enhet i opposisjonen foran selvhevdelse. Det bør være uaktuelt for S og SF å fire på etterlønnsmotstanden – ikke minst ettersom Socialdemokraterne langt på vei tapte 2001-valget på brutte løfter om ikke å røre etterlønnen – men De Radikale virker for øyeblikket utelukkende interessert i sin egen overlevelse. Ikke ulikt som når De Konservative stadig tar opp skattelettelser som Venstre er imot, og som skaper usikkerhet om regjeringas linje, kan R ha kommet til et punkt hvor den eventuelle velgergevinsten på etterlønnsreform blir viktigere enn regjeringsskifte. Særlig ettersom det er radikal kjernepolitikk som er i spill.

Bortsett fra usikkerheten den er dømt til å skape, blir en slik vurdering lettere å få forstå hvis vi legger til grunn at det viktigste for De Radikale ikke nødvendigvis har vært å komme i regjering selv. Erfaringene med ti års borgerlig styre tilsier at det ligger stor makt i å være parlamentarisk støtteparti for en regjering. Liberal Alliance har allerede vist til Dansk Folkepartis forhandlingsevne overfor regjeringen som argumentet for hvorfor de heller vil være på vippen enn å tre inn i regjeringen, og Politiken siterer en avisredaktør med sympati for De Radikale på noe av det samme: “Vi kan sagtens leve med ikke at være i regering.. Man har mere indflydelse ved at stå udenfor.” Det stemmer kanskje, men det reduserer sanksjonsmulighetene for Socialdemokraterne og SF betydelig. Dette er uansett ikke tiden for å trekke bastante konklusjoner, ettersom statsministeren fort kan benytte sitt ukenlige pressemøte førstkommende tirsdag til å trykke på valgknappen.