Mer Hanson enn noensinne

Det er ikke lenge jeg siden fortsatt håpet at Hansons nye album Shout It Out ville minne mer om debutalbumet fra Taylor Hansons sideprosjekt Tinted Windows (som har vært mitt tonefølge denne våren) enn om Hansons forrige album, The Walk. Hvis det høres ut som et tillitsbrudd mellom Hanson og meg, så er det fordi det kanskje var det. The Walk hadde sine øyeblikk (Been There Before, The Walk, Fire On The Montain), men i lange strekk beveget bandet seg inn i et landskap av hvit soul og funk som simpelthen ikke var istand til å gjenskape energien fra tidligere utgivelser. Jeg leverte et halvhjertet forsvar for albumet da det utkom i 2007, men slet med den samme mangelen på inspirasjon som albumet selv. Likevel; problemet var ikke at Hanson var for utålmodige med å oppgradere til voksenrock, en anklage de først ble møtt med i forbindelse med utgivelsen av This Time Around i 2000 (det store stilskiftet i den retning kom ikke før med det likeledes skamløst oversette Underneath i 2004). Det føltes imidlertid som om bandet hadde glemt noe av det som gjorde dem til et utmerket poprock-band; den boblende entusiasmen og fryktløsheten fra de tidlige albumene, kombinert med popteften og det gode låthåndverket fra midten av 2000-tallet. Ikke engang den lovende EP-en Stand Up, Stand Up, eller den enda mer lovende førstesingelen Thinking ‘Bout Somethin’, med sitt løfte om et dykk ned i Hansons alltid hørbare gjeld til soul- og R’n’B-tradisjonen, klarte helt å overbevise meg om Hanson hadde tatt lærdom av den til tider baktunge og budskapspregede The Walk.

Men de klarte det. Det er nesten merkelig i hvor stor grad Shout It Out føles som en naturlig forlengelse av The Walk, når det nye albumet er så mye bedre. Det er som Hanson en gang for alle har funnet nøkkelen til å kombinere den teften for fengende, hook-drevne poplåter med den musikk-historiske arven som hele tiden har fantes i materialet deres, men som aldri har blitt forløst på en like effektiv måte som her. Og enda viktigere; i størst grad siden MMMBop fra Middle of Nowhere (1997), har Shout It Out en førstesingel som fortelles om i hvilken retning hele resten av platen er på vei. Shout It Out ville vært verdt det om så Thinking ‘Bout Somethin’ var den eneste gode låta, men nå har den enda viktigere funksjon. The Walk risikerte å forvirre lytteren ved å sprike i for mange retninger, men på Shout It Out er både lydbildet og kvaliteten på låtene mye mer stringent.

I en hovedsakelig positiv anmeldelse hevder Slant Magazine at selv om Hanson er istand til å produsere fremragende popmusikk på sitt beste, lider Shout It Out under et lydbilde som til tider er litt for glatt til å inngi den soul- og funkfølelsen bandet så gjerne vil (gjen-)skape. Selv om jeg er enig i at produksjonen noen steder er polert, er det faktisk noe av det jeg liker best ved plata. Jeg er ikke i tvil om at Hanson ville vært kapable til å lage et rent hyllestalbum til tidligere tiders skittensoul, men jeg er redd for at det hadde gått på bekostning av evnen til å kombinere popteften med andre musikalske referanser. Produksjonen på Shout It Out er snarere en fordel. Hanson har lyktes i å kutte så mange svinger som mulig i jakten på det gode refrenget, samtidig som andre inspirasjonskilder får spillerom. Den musikalsk rike men tekstmessig enkle Give A Little, med sin prominente blåser-backing, er et av flere eksempler. Det kan kanskje høres ut som noe først og fremst laget for at fansen skal ha noe å danse til, men det blir samtidig klart at dette er den plata Hanson aller helst ville lage akkurat nå. Skal vi dømme etter noen av lanseringsintervjuene var de dessuten mer enn klare til å gå nye veier etter The Walk. Det høres ganske enkelt ut som om de måtte gjøre dette.

Tillat meg nå å hengi meg til et øyeblikket av geekery omkring hvordan Hanson-album er strukturert. Bortsett fra Middle of Nowhere, som avsluttet med det uimotståelige firkløveret A Minute Without You, Madeline, With You In Your Dreams og Man From Milwaukee, har Hanson nemlig alltid slitt med å holde inspirasjonen oppe til å avslutte albumene sine på en skikkelig måte. Selv om jeg ikke har all verdens å utsette på sluttnumrene på This Time Around, og selv om A Song To Sing er en fin ballade, har Hand in Hand og In The City aldri kunnet redde meg fra en følelse av at albumet i praksis ender med den enkle men fengende Sure About It. Likeledes med Underneath, hvor de litt anstrengte funkforsøkene Get Up And Go og Hey og den litt forglemmelige balladen Believe, gjør Crazy Beautiful (som kanskje er den tidligere Hanson-låta som kommer nærmest soundet på Shout It Out, særlig i liveversjonen som finnes på andredisken på Live & Electric, 2005) til platas naturlige teppefall for meg. Også på The Walk var tittelsporet som avslutningsnummer omringet av et par låter som gjorde at ofte var naturlig for meg å hoppe av før kom til Zac Hansons fine pianoballade.

Shout It Out har ikke bare en av de sterkeste tracklistene fra Hanson så langt, men den er også strukturert på en måte som holder på interessen hele veien. Jovisst, som platas definitive utropstegn kunne Thinking ‘Bout Somethin’ helt sikkert ha vært åpningsnummer istedenfor Waiting For This, men det virkelig tilfredsstillende er hvor sterk avslutningen er. Bandets lydbilde og musikalske rekkevidde har definitivt tjent på at trommis og yngstebror Zac Hanson etter hvert har tatt medansvar som låtskriver og vokalist, og av hans bidrag er Musical Ride enda bedre enn Use Me Up, som vi kjenner i en akustisk versjon fra Stand Up, Stand Up. Derfra overtar Taylor vokalen på den insisterende Voice In The Chorus, en låt som nevner seg Thinking ‘Bout Somethin’ som et storverk av uhemmet, blåserinfluert pondus. Og til slutt den vakre balladen Me Myself And I, albumets kanskje mest klassiske Hanson-låt, og det endelige bevisst på at de ikke gikk seg vill i referansejungelen.

Dette er fortsatt Hanson. Skal man dømme etter gleden som strømmer fra Shout It Out, er det kanskje til og med mer Hanson enn noensinne.

___________________________________________________
AKTUELL MUSIKK:

Hansons Shout It Out (3CG Records, 2010) slippes mandag 7. juni.