I markedsføringen av den nyskapende komedien I Heart Huckabees fra noen år tilbake, dukket betegnelsen eksistensiell komedie opp. Om det var denne merkelappen eller andre sider ved filmens noe flytende uttrykk som skysset nesten alle utenom filmen vites ikke, men om vi ser bort fra markedsføringen (som altså må kunne kalles mislykket), er uttrykket likevel interessant. Ikke fordi Huckabees er en utpreget dyp film, men fordi den stiller noen relevante spørsmålet om hva som driver oss som mennesker. Dessverre kontrasteres de fine anslagene i Huckabees av den demonstrativt hule sjangerfrenden Running With Scissors, som går på kino i disse dager.
Den egentlig katalysatoren i Huckabees er nemlig ikke nødvendigvis hovedpersonen Albert (spilt av Jason Schwartzman, kjent fra Rushmore), men snarere de såkalte eksistensielle detektivene Bernard og Vivian, som han hyrer inn for å rydde opp i hans mentale kaos. Disse to karakterene, lekende og lysende portrettert av henholdsvis Dustin Hoffmann og Lily Tomlin, bidrar kanskje ikke til at Alberts verdensanskuelse eller livsmening blir særlig klarere, men deres insisterende utspørring om absolutt alt som former vårt monotone hverdagsliv, er likevel interessant. Den tilfredsstiller både som en hysterisk satire over den nye tids psykobabbel/selvrealiseringstendens, og, på avstand betraktet, som en faktisk innfallsvinkel til å spørre hva meningen med livet egentlig er.
Huckabees har sin åpenbare styrke i at den, med relativt knappe virkemidler, klarer å skape en større gruppe av karakterer som ikke bare bidrar til å utvikle hverandre, men som også er interessante, eller i det minste morsomme, også hver for seg. Regissør David O. Russel henter ekstraordinære prestasjoner ut av særlig Mark Wahlberg (hans Oscar-nominerte oppvisning i The Departed viste at det ikke var et tilfeldig blaff.), men også tradisjonelt slitsomme folk som Jude Law og Noami Watts får anledning til å stråle. På tross av sitt oppheng i det eksistensielle oppfattes filmen aldri som det aller minste stiv eller selvhøytidelig, noe som selvsagt kunne vært en naturlig frykt for en film som bygger hele sin intrige på vår streven med tilværelsens store spørsmål.
Huckabees gir hele veien inntrykk av å vite hvilken film den ønsker å være; en sprell levende og inspirerende komedie, uten pretensjoner i retning av å leve ut det iboende alvoret som finnes i spørsmålene den så kjærlig uforpliktende stiller. For den som absolutt ønsker å avskrive filmen som populistisk godtkjøpsfilosofi skulle dette altså lett la seg gjøre, men i mine øyne ville dette være å altfor enkelt avvise filmens gode sider. Alle over-toppen-innfallene gjør at filmen vanskelig kan oppfattes som noe annet enn satirisk, og slik betraktet er den mer enn vellykket. Filmens komiske ambisjon er befriende likefrem, og den styrer hele veien klar av å lesse på med overfladisk mening, noe som kanskje kunne utviklet den til et drama den absolutt ikke har bein til å bære. Heldigvis. I motsetning til så altfor mange mer eller mindre beslektede filmer om grupper av forvirrede og utilpasse mennesker (se for eksempel den overvurderte canadiske festivalfavoritten Fallen Angels (2003)), så ligger det utflytende i Huckabees i alle digresjonene og innfallene den preges av, og ikke i at den forsøker å framstå som dypere enn den er.
Men nettopp denne fryktede overambisiøse stilen preger dessverre Ryan Murphys kinoaktuelle Running With Scissors. Istedet for å virke frisk virker den overlesset, og istedet for å være bevegende eller engasjerende, framstår den som kynisk. Det finnes helt klart anslag i filmen som tyder på at den kunne klart en av delene, men når den i fullt alvor og uten sans for proporsjoner forsøker på begge, så faller forsøket dessverre livløst til jorden. Derfor er Running With Scissors for meg først og fremst et triumferende eksempel på at ikke alle dysfunksjonelle familie-filmer får stjerner i min bok. I Scissors er de dysfunksjonelle familiemedlemmene så mange, og dysfunksjonene så demonstrative at du ender opp med å oppfatte det hele som en spøk. Dessverre er den ganske dårlig.
Vi følger den unge Augusten (Joseph Cross) og hans psykisk ustabile narsissist av en mor (Anette Benning), på flukt fra hennes alkoholiserte og truende ektemann (Alec Baldwin). Løsningen på hennes ustabile oppførsel synes å være intensiv medisinering og behandling fra den egenrådige psykiater Finch. Mens moren gjennomgår denne behandlingen innkvarteres Augusten hos psykiaterens meget eksentriske familie, som inneholder ytterligere noen doser psykopati og generell ubalanse. Intensjonen er sikkert at alle særegenhetene i Augustens påtvungne omgangskrets skal veies opp av den forventede sympatien vi skal fatte for guttens kjempende mor. Problemet er bare at ingen av delene inntreffer.
Det er simpelthen en god stund siden det føltes friskt og overraskende at en psykiater faktisk ikke selv har en feilfri familie. Filmens forsøk på satirisk avsløring av hulheten i den psykologiserende ta kontrollen tilbake-filosofien er bare delvis vellykket, og årsaken til dette er på samme tid enkel og komplisert. Ingen av de forsøksvis komiske bifigurene framstår på noe tidspunkt som annet enn karikaturer. Både enkeltvis og totalt er deres ansamling av quirks så demonstrativ at de aldri kan passere for virkelige mennesker. For å parafrasere en stadig tilbakevendende aktuell debatt om menneskesyn: Karikeringen gjør at det enkelte mennesket blir et middel for å drive handlingen framover, og ikke noen som jeg faktisk bryr meg om. Da mislykkes filmen også naturligvis i de scenene der den forsøker å si noe om hva det er som binder mennesker sammen, hva som gjør at vi alle gjør oss avhengige av andre mennesker.
Men det hadde ikke trengt å være fatalt at Running With Scissors er totalt mislykket som komedie, dersom den hadde tatt vare på sine tidvise muligheter til å skape godt drama. Anette Benning gjør mer enn man kan vente ut av sin dessverre relativt endimensjonale karakter, og gjør meg av og til istand til å se noe genuint bevegende i det ambivalente forholdet mellom mor og sønn. Det er derfor verken Bennings eller hovedrolleinnehaver Cross’ feil at regissør og manusforfatter Murphy totalt mangler sans for balanse i fortellingen sin. Murphys insisterende fokus på alle små og store pussigheter i Finch-familien tar dessverre fullstendig luven av den dramatiske spennvidden vi aner i mor/sønn-forholdet. Jeg kan ikke fri meg fra følelsen av at Murphy utnytter sine bikarakter for å skape en bare middels interessant sjokkeffekt. Men det er som kjent en vanlig strategi at det er den som har minst på hjertet som snakker mest.
Det er synd, for heller ikke forholdet mellom Augusten og hans vertsfamilie er blottet for lovende scener. Litt for tidlig i filmen (som dessverre strekker seg mot en spilletid på to timer) inntreffer for eksempel en klassisk vendepunktscene som kan sammenlignes med den scenen i Zach Braffs Garden State (2004) der den følelsesmessig numne hovedpersonen endelig igjen kjenner hvordan følelsen griper ham. I Scissors tegnes denne scenen opp ved at Augusten og Finch-familiens eneste noenlunde normale innslag, datteren Natalie (Evan Rachel Wood), slår et hull i taket, og således slår seg ut av den mentale tvangstrøya som Finch-residensen representerer. Scenen har et åpenbart emosjonelt potensial, men Murphy etterlater dessverre ingen tid til å bygge opp en stemning som gjør at denne svulstigheten føles naturlig eller viktig. Running With Scissors vil så gjerne være både en vesentlig komedie og et dyptloddende drama, men den slurvete karaktertegningen gjør at den ikke lykkes i noen av delene. Da hjelper det lite å vise til at manuset er basert på en selvbiografisk roman, og at forelegget begrenser troverdigheten. Det er filmskaperens rett og plikt å fokusere historien slik at den aktuelle filmen blir best mulig, og om han hadde lyktes ville folk uten tvil sett gjennom fingrene med selvstendigheten i forhold til boka (som jeg ikke har lest). Men Ryan Murphy gir oss dessverre aldri muligheten til annet enn å ønske oss en langt bedre film. Hvis vi gidder.
Den eksistensielle komedien er nok ikke død med Running With Scissors, men filmen peker på noen åpenbare svakheter ved sjangeren. En eksistensiell komedie er ikke morsom i seg selv, den er, like mye som all annen film, avhengig av å rettferdiggjøre sin tilblivelse. Vi som er glade i slikt kan insistere så lenge og så hardt vi bare vil på at stemningen i en film er viktig, men det er utvilsomt at en ikke kan etablere en ønsket stemning uten å samtidig ha øye for å skape karakterer som det går an å føle noe (noe som helst!) for. Det er ingenting i veien med rollefigurer som befinner seg bortenfor menneskeligheten, men det blir straks et problem hvis og når regissøren ser ut til å gjøre det samme. Da nærmer det seg kynisme, som sjelden er en god strategi for å engasjere folk. Det er også dette som i aller størst grad forklarer hvorfor I Heart Huckabees lykkes, mens Running With Scissors framstår som feilslått.