Det er ikke så mange år siden undertegnede la ned listebegrepet som samlekategori for enkelt og oversiktlig å kunne definere hva som er Godt eller Dårlig innen kulturen. Terningkastet gikk på dynga, og alle rankinger gikk samme vei. I mine øyne var det en flott og ’modig’ ting å gjøre. Her var gutten sin som ikke lot seg kue av forestillinger om at noe var Mindre Godt enn det som var Superbt så lenge det var Strålende. Det var befriende. Det var greit. Og det var kjedelig.
For selv om det er kjekt å ha 96 favorittalbum eller 350 singel-favoritter fra for eksempel 2007, er det ikke spesielt morsomt. Musikk er, som film, ikke en sport, og derfor ikke noe man konkurerer i, i hvert fall ikke på musikk-faglig nivå (hva Liam Gallagher og Damon Albarn gjorde mot hverandre på 90-tallet har altså ingenting med musikken å gjøre). Men det var nettopp konkurranseelementet som fikk Brian Wilson til å sprenge rammene for popmusikken etter at han fikk høre en tidlig versjon av Beatles’ Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band. Så kom Pet Sounds. Resultatet er klart: Brian Wilson feiet gulvet med Lennon og McCartney. Sgt. Pepper’s er Helt Strålende – Pet Sounds er Guddommelig.
Hadde jeg kunne mene det uten å rangere de to albumene direkte opp mot hverandre, på den usentimentale måten lister er bygget opp? Ja, trolig kunne jeg det. Men det hadde trolig ikke kunnet gi noen mening, annet enn til en relativistisk holdning som dreper en hver god diskusjon; den om at all musikk er like god, fordi det avhenger av øret som lytter. En vilt feilaktig og fullstendig ubrukelig påstand, selvsagt. Veiene er åpne for å redusere musikk til at Aaron Carter er like bra som Rufus Wainwright, bare på en annen måte, vet du. Over mitt lik.
Så derfor er hine hårde dagers en gang så heltemodige forestilling om å bryte grenser ved å ikke sette dem opp forlatt for alltid. Vi er klare til å dykke ned i musikkåret 2007. Det fantastiske nettstedet Slate har hvert år sin såkalte Music Club, der Slates musikkanmelder Jody Rosen samler kompetente venner fra andre aviser med store platesamlinger til å diskutere seg gjennom musikkåret via epost. Siden vi har gjenopprettet konformt regelrytteri i form av lister i år, kan vi bedrive litt plagiering for å vise at ansvarligheten ikke er helt total.
Kamerater, det inviteres til Skrivekollektivets Musikk-klubb! Skribentene bes synse viltert og uhemmet om årets utgivelser, skuffelser, katastrofer og nye legender, uten regler. Hva skjedde med fjorårssensasjonen Amy Winehouse, for eksempel? Er hennes mildt sagt utaggerende livsstil iferd med å gjøre musikken irrelevant, slik den engang interessante Pete Doherty maktet? Hvorfor stoppet pop-jentebølgen i Norge? Og selvfølgelig: Hvor mye betalte du for det nye Radiohead-albumet?
La samtalen starte, som Hillary Clinton ville sagt.