Husker du den gangen for ikke så lenge siden, en gang etter at Obama kom hjem fra sin internasjonale signingsferd, bare for å oppdage at hans høye oljepriser (ha!) og hans egen idolstatus hadde blitt et ledende valgkamptema? Hvor vanskelig det enn kan være å tro idag, skrev ikke media bare om tettere meningsmålinger, men også om rykter om at Obamas pengeinnsamling gikk tråere enn forventet. Noen begynte tilmed å lufte teorien om at det hadde vært en tabbe av Obama å takke nei til de åttifire millionene dollar i offentlig valgkampfinansiering, for istedet å forsøke å finansiere hele kampen på private penger.
Du hører ikke noe sånt lenger.
Finanskrise eller ikke, pengene har såvisst ikke sittet løst for Obama, verken hos smådonorene eller storfisker, og dette er en ikke ubetydelig årsak til at han nå er i en posisjon hvor han kan øse ut så mye TV-reklame og personell han bare klarer, i alle stater det er plass til i et regneark, i valgkampens siste fase. McCain har ingen sjanse til å holde følge, og det er altså stadig mange som tar reklamepengenes makt for gitt. Et slikt finansielt overtak skal, under normale omstendigheter, gi positive utslag når stemmene telles opp. Meningsmålingene tilsier at det ikke er grunn til å kaste denne konvensjonelle visdommen på bålet denne gangen heller.
Samtidig er jeg tilbøyelig til å akseptere et spørsmål som Newsweek-spaltisten Howard Fineman stiller idag, om ikke Obama-kampanjens enorme økonomiske overtak kan ha gjort dem litt overmodige. Det er ikke nødvendigvis skadelig for Obama å bruke penger i dyprøde stater som Arizona og North Dakota. Det er bare så ekstremt lite sannsynlig at det faktisk vil gi noen uttelling. North Dakota har, med god margin, ikke stemt på en demokratisk presidentkandidat siden Johnson, og Arizona er, uansett om noen unntaksmessige meningsmålinger viser et noenlunde jevnt løp, tross alt hjemstaten til John McCain. Obama-kampanjen kan ikke bruke penger der fordi de tror de kan vinne. Det. Kan. De. Ikke. Det mest sannsynlige scenariet, bortsett fra å gi drahjelp i lokale valg, ville i så måte være simpelthen å gjennomføre en symbolsk ydmykelse. Ikke fordi målet er å vinne, men fordi de vil utstille McCains sårbarhet, Det er ikke noen kjempegod grunn, men det er faktisk den mest sannsynlige.
Og slike overmodige stunts til tross: Slates David Plotz gjorde aldeles rett i å gi Demokratenes landsformann Howard Dean en del av æren for at Obama i det hele tatt har muligheten til å kjøpe reklametid i tradisjonelle republikanske stater som North Carolina og Montana uten å bli ledd fullstendig ut. Hadde det skjedd for fire år siden ville mediene, istedet for å skrive om hvor uortodoks og modig en slik flerfrontsstragei er, hadde stilt seriøse spørsmål ved om Kerry-kampanje hadde bevart forstanden. Og det ville ikke hatt det minste med pengemangel å gjøre. Det ville simpelthen verken vært et politisk klima eller en demokratisk grunnorganisasjon som kunne ha forsvart en slik beslutning. Den ville blitt en kampanjehistorie på egen hånd.
Nå er tonen en annen. Anklagene om overmot og uforstand som ble kylt mot Dean når han først presenterte sin såkalte femtistatsstrategi etter Kerrys nederlag i 2004, er borte for lengst. Kombinasjonen av en opprustning av partiorganisasjonen i stater som knappest har hatt demokratisk aktivitet på mange år, og en lang primærvalgkamp som faktisk ga hele landet muligheten til å smake på bevegelseskandidaturet til Obama, har gitt Dean mye rett. Alle femti statene vil aldri være innenfor rekkevidde, men det er på mange måter Deans fortjeneste at Demokratenes har aktivister nok til å oppsøke de velgerne som har sett Obama-reklamer i Virginia, Colorado, North Carolina, Montana og tilmed Georgia. Republikanerne håper stadig at velgermobiliseringsapparatet Karl Rove bygde for George W. Bush skal hjelpe dem over målstreken i en stat som Florida, men det er ikke lenger noen som snakker om noe stort organisatorisk overtak for republikanerne noe sted. Da handler det heller om å anta at Obamas yngste fanbase likevel vil bli sittende hjemme på valgdagen.
Poenget mitt er ikke å si at noe av dette ikke kunne skjedd uten Deans innsats, selv om ambisjonsnivå nærmest uansett ville vært lavere. Jeg vil ikke engang spå at det vil betale seg på valgdagen. Først ønsker jeg bare å utstede litt ros der jeg finner den fortjener.
Men den skal selvfølgelig deles med Obama selv, og ikke minst valgkampstrategene hans. Igjen uten nødvendigvis å spå en bred seiersfront for Obama, vil jeg gi ham kreditt for å ha blitt stående lojalt bak den strategien som ble lagt fra begynnelsen av. Jeg har lenge vært, og er vel på en måte fremdeles – ettersom jeg stadig har vanskelig for å forestille meg at Obama vil vinne også en tradisjonell vippestat som Florida – skeptisk til påstanden om at Obamas kandidatur, med sin appell til afro-amerikanere og uavhengige velgere, skulle kunne tegne opp det politiske kartet på nytt. Men kampanjen lot seg ikke stoppe av kynikere og politiske vanedyr som meg, og fortsatte sine svinedyre reklameframstøt i Florida også i perioder hvor de negative meningsmålingstallene øyensynlig sto på stedet hvil. Det samme skjedde i opptakten til primærvalgkampen. Obama-kampanjen rystet ikke på hånden, og kastet ikke vrak på sin game plan selv om oppsvinget i Iowa stadig lot vente på seg. Istedet satset man på at overraskelsesfaktoren når oppsvinget endelig kom skulle bli så tydelig at den vedvarte. Og det gjorde den jo.
Men sammenlikningen holder, kan du hevde, fordi den ikke tar hensyn til at dette ikke nødvendigvis var Howard Deans eller Barack Obamas framsynthet som snudde spillet, men snarere enn enorm finanskrise utenfor deres kontroll. Og du har rett, til et visst punkt. Det synes uomtvistelig at finanskrisen hadde avgjørelse kraft når det gjaldt å vende opinionen tilbake i Obamas retning etter noen uker med Sarah Palin-hysteri. Men vi kommer likevel tilbake til det organisatoriske: Amerikanske valg vinnes i delstatene, og dersom Demokratene stadig hadde hatt en halvsovende partiorganisasjonen ville den ikke klart å utnytte den politiske åpningen som finanskrisen åpenbarte. Uten at jeg kan belegge det, sitter jeg samtidig med en følelse av at den lokale innsatsen var ekstra viktig, nettopp på grunn av krisens natur. Obama har ikke tjent på uroen fordi han har presentert løsningsforslag som er så veldig mye bedre enn McCains. Obama var snarere lenge demonstrativt taus om sine egne svar, fordi han ville gi McCain maksimal oppmerksomhet om hans evne til å si alle de feil tingene i krisens startfase. Dermed ble det opp til de lokale aktivistene ikke bare å fortelle hvor McCain var et utrygt kort i en krisetid, men også å overbevise dem om at Obama kjente til deres problemer og hadde effektive svar på dem.
Obama-kampanjens frivillige forskrevelse leder noen ganger også tankene til hva Hillary Clinton ville gjort dersom hun hadde vært i Obamas sko ved nominasjonsvalgkampens begynnelse i juni. Vi kan selvsagt aldri vite det sikkert, fordi vi ikke vet hvordan velgerne reagert på et Clinton-kandidatur, eller hvordan valgkampen ville forløpt, men jeg er likevel tvilende til om Clinton ville satset like bredt som Obama nå gjør. For det første overså kampanjen hennes en rekke mulige svingstater i primærvalgkampen, som Virginia og Colorado, som Obama vant med overveldende marginer For det andre tydet en del av retorikken i valgkampen mot Obama på at Clinton-kampanjen anså det som sløsing med ressurser å gå så bredt ut. Kampanjen virket innstilt på at den mest sannsynlige veien til 270 valgmannsstemmer gikk gjennom å følge kartet fra Gore- og Kerry-kampanjene, og forsøke å vippe Ohio og/eller Florida. Det er selvsagt også en vesentlig del av Obamas plan, men jeg kan ikke fri meg fra tanken (håpet) at Obama har langt flere veier til seier enn Clinton ville hatt i samme situasjon. Dette sier jeg ikke for å diskreditere Clinton – leiren har mange ganger tidligere vist sitt mesterskap når det gjelder å velge hvilke kamper som er verdt å kjempe (selv om 08′-kampanjen er et oppsiktsvekkende unntak i så måte) – men snarere for å rose Obama-leiren. Tirsdagen får vise om Obamas spread the wealth-taktikk virket bedre enn Clintons sannsynlige ostehøvel-prinsipp.
**
Jørgen Lien