Thomas Vinterberg og den kastrerte alfahannen

Av | 28. mai 2012

Da hovedkonkurranseprogrammet ved filmfestivalen i Cannes ble annonsert, ble mesteparten av oppmerksomheten sentrert rundt det faktum at en gruppe knallsterke tidligere Gullpalme-vinnere (Cristian Mungiu, Michael Haneke, Abbas Kiarostami, og den hyperproduktive Ken Loach) var klare med nye filmer, samtidig som nytt fra amerikanske talenter som Lee Daniels (tidligere kjent for Precious), Andrew Dominik (The Assassination of Jesse James by the Coward Robert Ford) og Jeff Nichols (Take Shelter) ga programmet et geografisk tyngdepunkt. I skyggen av dette ble det verken plass til særlig mye om den begredelige kvinneandelen (null), eller at danske Thomas Vinterberg (prisvinner med Festen i 1998) ble funnet vedig en plass. Men de to sistnevnte hendelsene skulle vise seg å kollidere ganske tydelig underveis i festivalen.

Før vi går videre, bør noen ting gjøres klart: For det første, at undertegnede naturligvis ikke var tilstede i Cannes, og derfor ikke har sett noen av filmene som omtales. Dernest bør jeg fortelle at mitt inntrykk av festivalen, av infrastrukturelle grunner som neppe er interessante for leserne, hovedsakelig fikk festivalen filtrert gjennom skandinaviske podkaster. En takk, derfor, til redaksjonene bak norske Filmfrelst (som drives av det tidligere hyllede nettstedet Montages), svenske Kino og danske Filmland. Denne filtreringen sørget også for at jeg fikk en ekstra dose debatt om Vinterbergs konkurransebidrag, Jagten, som søndag innkasserte en skuespillerpris til sin hovedrolleinnehaver, Danmarks største stjerne, Mads Mikkelsen. Å høre filmen diskutert fra både svensk og dansk hold var en interessant, men til dels selsom opplevelse, fordi vinklingen på samme tid var den samme og fullstendig forskjellig.

Det er vanskelig å gi et rettferdig referat av en film jeg ikke har sett, men slik jeg oppfatter den, handler Jagten om en mann (Mikkelsen) som blir uskyldig anklaget for seksuelle overgrep mot et av barna i barnehagen hvor han jobber, som tilfeldigvis også er barnet til en av hans nærmeste venner. Det er et helt greit premiss for et sosialrealistisk moraldrama av den typen for eksempel Susanne Bier er så fremragende god på, og filmen fungerer også, så langt jeg kan bedømme kritikermottagelsen, ganske utmerket på disse premissene. (Jeg er neppe heller alene om å få assosiasjoner til Joe Wrights kritikerroste og vilt overvurderte Ian McEwan-filmatisering Atonement fra 2007) Det som tiltrakk seg interesse fra både dansk og svensk hold var imidllertid hvordan Thomas Vinterberg valgte å presentere filmen.

Både i forkant og underveis i festivalen framstilte regissøren, også sekundert av med-manusforfatter Tobias Lindholm, som et portrett av den maktesløse, kastrerte danske alfahannen i krise. Videre fortalte Vinterberg, som nærmest for å underbygge påstanden om hvordan venner fra europeiske land ble forbauset av å komme til Danmark og se vellykkede danske forretningskvinner flankert av ektemenn trofast dyttende på en barnevogn (17:00). Den litt ulne sammenhengen mellom det som faktisk skjer i filmen, som etter sigende blant annet inneholder flere scener hvor Mikkelsens rollefigur er maskulint utagerende med sine mannlige venner, fikk en svensk journalist til å spørre Vinterberg om sammenhengen mellom denne mann-i-krise-teorien og de mange usympatiske kvinnelige rollefigurene i filmen. Vinterberg ble åpenbart irritert av spørsmålet, og etter å ha forsikret seg om at journalisten var svensk (09:10) – man kan få inntrykk av at det å bry seg med kjønnsframstilling på film og denslags – foreslå at man skulle vente med den debatten til man kom tilbake til Skandinavia.

Kino-reporterne Lisa Bergström og Roger Wilson ble forbauset over tonen – blant annet fordi de hadde problemer med å finne ut nøyaktig hva Vinterbergs kjønnrolletese hadde med en faktiske filmen å gjøre – så de bestemte seg for å ta opp igjen spørsmålet i forbindelse med et gruppeintervju (06:26). Vinterberg var dog fortsatt ikke videre samarbeidsvillig, og heller, som Wilson lakonisk kommenterte, den internasjonale filmpressen, virket heller til å ha all verdens tålmodighet med intern stillingskrig i det skandinaviske filmmiljøet. Filmlands programleder Per Juul Carlsen gjorde også spørsmålet til omdreiningspunkt i sin reportasje fra festivalen, og fikk bekreftet av alle involverte på ulikt vis tilsluttet seg Vinterbergs anskuelse, men i likhet med danskene må vi etter alle solemerker vente lenge før vi kan gjøre oss opp en mening om saken selv. Tentativ dansk premiere er ikke før i januar 2013.

Samtidig må jeg understreke noen ting. Selv om Filmlands hovedanliggende med dekningen av Jagten var å gi oppmerksomhet til en litt hensyknet regissør som endelig hadde en film i hovedkonkurransen i Cannes, gjorde også Juul Carlsen, til liks med sitt svenske motstykke, en solid innsats for å sette filmen under debatt. Det er også det som gjør at filmen nå framstår som langt mer interessant enn synopsiset i seg selv skulle tyde på, selvsagt i tillegg understøttet av dens status som prisvinner. Når vi vet at Thomas Vinterberg er gammel Dogme-kamerat av den uforutsigbare Lars von Trier, og tatt i betraktning Vinterbergs litt halvkokte forsvar for sin tese om den kastrerte danske mannen, er det nesten fristen å spekulere over om Vinterberg har lært ett og annet provokatorisk knep fra fjorårsfestivalens mest kontroversielle mann.

Det er og i seg selv gledelig, også utover broderfolkspatriotismen over at danskene vinner noe i Cannes (det gjorde for øvrig også danske Nicolas Winding Refn ifjor, med Drive), gledelig at Jagten potensielt gjenetablerer Thomas Vinterberg som et navn å holde øye med i europeisk film. Jeg fikk aldri mannet meg opp til å se den ubehagelige men kritikermessig likegyldige Submarino (2010), men Vinterbergs forsøk etter den banebrytende Festen har gitt meg, og mange andre, en negativ til fiendtlig innstilling til hans filmografi. Det engelskspråklige prosjektet It’s All About Love (2003), et ganske pinlig og ytterst stivt og pretensiøst framtidsdrama med Clare Danes, Joaquin Phoenix og en metafysisk svevende Sean Penn, var et potensielt karrierestoppende mageplask, og komedien En mand kommer hjem (2007) var nesten like ille, om pretensjonene gudskjelov var redusert en smule. Hvis Vinterberg, uansett – kanskje nettopp på grunn av – filmens problematiske sider – har tatt steget tilbake i ligaen av spennende filmskapere med Jagten, er det godt nytt.

Likevel sitter jeg, etter å ha observert den skandinaviske dekningen fra to enkeltstående utkikkspunkter, igjen med enda et spørsmål. Etter oversettelse til både svensk og dansk og til dels stor medieoppmerksomhet begge steder, ble jeg nesten overrasket over at verken Kino eller Filmland trakk Karl Ove Knausgårds herostratisk berømte, barnevognstrillende «indre 1800-tallsmann» inn i diskusjonen. I løpet av den lange ventetida fram til Jagten blir å se på våre trakter, ser jeg gjerne et toppmøte mellom Vinterberg og Knausgård, om hvorvidt vi nå er i ferd med å nærme oss en fellesskandinavisk, kastrert mann bak en barnevogn.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*