Når republikanske politikere og meningsmakere føler at de ikke får tilstrekkelig grep om sin kritikk av Barack Obama – det skjer ofte, men har lite med Michael Steeles merkelige forestilling om at republikanerne har framstått som unnfallende overfor ham, eller defensive på egne vegne å gjøre – har de en tendens til å lufte forestillingen om at presidentens mangfoldige agenda øker risikoen for at han forskrever seg. De sier det, i alle fall offisielt, fordi de er redde for at parallellfokuset på bilindustrien, Afghanistan, helsereform, en mer robust klimalovgivning og så videre, flytter nødvendig oppmerksomhet fra behovet for en samlet innsats for å løfte landet ut av de økonomiske krisetidene, men det er likevel vanskelig å ta dem helt på alvor. Hvis de var så opptatt av å bringe landet ut av krisen, kunne de kanskje har servert et skikkelig budsjettopplegg, istedet for tekstforslag og ren obstruksjonisme? Det lyder liksom litt hult å gi Obama slike råd. når det de egentlig ønsker nettopp er at forestilling av overreach skal feste seg ved ham, og dermed i neste omgang gi republikanske en åpning til å angripe ham.
Hadde det vært en reell trussel, kunne et angrep ha konsentrert seg to mulige innfallsvinkler. Enten kunne republikanerne ha angrepet presidenten for at det å forsøke å gjøre så mange ting på en gang ville øke risikoen for at en eller flere av initiativene ville mislykkes, noe som i neste omgang ville redusere inntrykket av Obama som en handlekraftig president. Men fordi en slik argumentasjon ganske nakent ville avsløre republikanernes ikke spesielt godt skjulte taktiske motiver – hvorfor gi Obama et råd som de for alt i verden ikke håper at han vil følge? – ville en annen vinkel være både mer sannsynlig og mer effektiv. Det dreier seg om å anklage Obama for å misbruke krisen til å øke både presidentens personlige makt, og statens generelle adgang til å gripe inn i økonomien. Her ville en igjen og igjen trekker fram Rahm Emmanuels allerede klassiske munnhelt om aldri å la en krise gå til spille, for deretter å vise til hvordan Obama-administrasjonen har stilt milliarder av dollars til rådighet for bilindustrien og Wall Street, vil legge til rette for en offentlig helseforsikringsordning i konkurranse med private aktøver, og hvordan et kvotehanelssystem for klimagasser først og fremst er ineffektiv og fordyrende symbolpolitikk bedre egnet til egomassasje for maktkåte demokrater.
En skulle tro at det kunne ligge en kime til republikansk mobilisering her. Ikke bare gir dette republikanerne en anledning til å snakke seg vekk fra sin egen ikke spesielt gjerrige økonomiske politikk under Bush-administrasjonen, det kan også teste ut hvor mye saft og kraft det stadig er i begrepet tax-and-spend liberal. Problemet for republikanerne er bare at selv om president Obama personlig er mer populær enn mange av de politiske initiativene opposisjonen forsøker å klistre til forskrevelses-narrativet, er hans personlige autoritet så sterk, både i opinion og i Kongressen (selv om ukas episode hvor senatsdemokratene nektet å vedta en finansieringsplan for stengingen av Guantanamo kan tyde på en viss slitasje), at sannsynligheten for at en slik kampanje ville ha annet enn en indremedisinsk effekt er nokså liten.
Og her er vi kommet til selve hovedpoenget: Folkedypet tenker simpelthen ikke på samme måte som politikerne på Capitol Hill. De bryr seg etter alle solemerker ikke om hvorvidt Obama prøver å gjøre for mange ting på en gang. Prosessargumentet er rett og slett neppe store vinnere utenfor komitehøringene. For velgerne er det antagelig altavgjørende for det første hva Obama gjør, og dernest at han gjennomfører det han har sagt han vil gjøre, i en rimelig grad, og innenfor rimelig tid. De bryr seg i fint liten grad om hvordan han gjør det, og aller minst om hvorvidt han bruker unødvendig mye av sin politiske kapital på å lykkes.
Også republikanerne vet at selv om Obama utvilsomt har større tro på statlig styring enn dem, så er den politiske hovedårsaken til at han handler så raskt, og på så mange fronter samtidig, at han har lært av forgjengerne at hvis du vil ha noe gjort, så må du handle i løpet av det første året i en valgperiode. Det henger selvfølgelig sammen med at Kongressen blir mer vrangvillig jo nærmere man kommer et valg, men dette kan republikanerne tross alt ikke innrømme, fordi det vil avsløre dem som taktikere, mer enn som folkets uselviske tjenere. At det ikke er noen som ser på dem på denne måten, og at den jevne velgerne trolig er smart nok til å fortså de taktiske vurderingene uansett, er forsåvidt ikke poenget her. Noen ting kan simpelthen ikke sies, uansett hvor åpenbare de er, for alle som vil se dem.
Derfor vil republikanerne, i et forsøk på å gi sin nokså ad hoc-pregete, men samtidig konsekvente ryggmargsavvisning av ethvert Obama-forslag, fortsette å snakke om faren for forskrevelse som et tegn på at demokratene leder økonomien i en grunnleggende uamerikansk retning. Iallfall helt fram til de istedet finner ut at å henvende seg til Dick Cheney for propagandatips om tortur og utenrikspolitikk i det minste gir dem en grunn til å mimre tilbake til tiden de selv hadde all makt. At dette også er en debatt Obama ser ut til å vinne, fordi den leverer argumenter til hans insistering på at en gjenåpning av gamle konflikter bare ville gjøre vondt verre, er i denne sammenhengen ikke så viktig.
______________________________________
Jørgen Lien skriver en ukentlig spalte om amerikansk politikk for Skrivekollektivet.