Venstrefløyen tvunget til å legge fram plan B

Uavhengig av om man mener at de kun gjør det situasjonen etter hvert krevde av dem, så spiller Socialdemokraterne og SF høyt, når de nå likevel åpner for forhandlinger om endringer i tidligpensjonen (etterlønnen), dersom det etter valget er flertall både for både etterlønnsreform og en ny regjering. Så seint som for en uke siden skrev vi at en slik snuoperasjon virket nesten umulig. Til det antok vi at særlig Socialdemokraternes nære historie på feltet simpelthen var for smertefull. Statsminister Poul Nyrup Rasmussens (S) garanti mot etterlønnsreform ved valget i 1998 ble brutt ved første anledning, og velgerne tilga aldri løftebruddet. Nå satser venstreblokkens statsministerkandidat Helle Thorning-Schmidt (S) altså på at historien ikke vil gjenta seg. Og skulle hun i verste fall havne i samme situasjon som Nyrup, har hun i det minste sagt ifra på forhånd.

Det er vanskelig å vite om S og SF så for seg at forslaget kunne bidra til å i siste liten friste De Radikale til å trekke seg ut av velferdsforhandlingene med de borgerlige, men det er sannsynligvis uansett fåfengt. Snarere bekrefter det at viljen til makt er større enn viljen til å gå hele linja ut med motstand mot etterlønnsreform. En sosialdemokratisk regjering kommer ikke til å kaste kortene umiddelbart dersom det ligger an til at velferdsforliket blir stående. Det er en beroligende gest overfor De Radikale, som sto i fare for å tvinges til å felle en ny venstreorientert regjering.

Men samtidig blottstiller utspillet hvordan Socialdemokraterne og SF ble tatt på senga av forhandlingsforløpet de siste drøye ti dagene. S og SF hadde ganske enkelt ikke fantasi til å forestille seg at De Radikale faktisk kunne tenke seg å inngå velferdsforlik med de borgerlige uten S med på laget. De Radikale følte seg åpenbart presset til egenrådighet av S og SFs veto mot radikal innflytelse på en ny regjerings økonomiske politikk. Men i dette lyset er utspillet fra S og SF underlig. Helle Thorning-Schmidt er selvsagt programforpliktet til å hevde at etterlønnsspørsmåøet bør avgjøres av velgerne i det forestående valget, men hvis hun allerede nå signaliserer at etterlønnen ikke lenger er like hellig, hvorfor kunne hun ikke ha kommet den radikale lemenmarsjen i forkjøpet ved å foreslå forhandlinger innad i rød blokk mens det ennå var til å til å roe ned De Radikale? Saken har definitivt ikke vært Thornings finest hour.

Det blir spennende å se hvordan velgerne reagerer. S og SFs holdning til etterlønnen er nå så preget av alternative scenarier og situasjonsbestemte forbehold at ingen kan klandre velgerne hvis de føler seg lurt. Det er knappest sjokkerende hvis endel velgerne kun får med seg at S of SF likevel er villig til å forhandle om etterlønnsreform etter valg, mens den delen av setningen som handler om at partiene går til valg for å bli sterke nok til å stoppe svekkelsen, lett kan drukne. Da har de begge et potensielt stort problem.

Standpunktet er også uklart nok til å framstilles som hyklersk av de borgerlige. Godt hjulpet av at De Radikale, i tråd med god forhandlingsskikk, lover å overholde en eventuell avtale og droppe reforhandling etter valget med S og SF, denger borgerligheten nå løs på venstrefløyen som gratispassasjerer, som lar andre ta den tunge jobben med å gjennomføre kutt, mens S og SF selv kun vil ta ansvar for dem i etterkant. Det er denne typen inkonsistens og splittelse vi var advart mot helt siden De Radikale ble sittende igjen ved forhandlingsbordet hos finansminister Claus Hjorth Frederiksen (V). Og på kort sikt vil venstrepartiene utvilsomt få kraftig verbal juling både fra lederskribenter og politiske motstandere. Ideen er antagelig at det er bedre å ta imot piskeslagene nå, ha noe å mobilisere for, og samtidig berede grunnlaget for ettervalgskompromiss i dagslys. De borgerlig vil uansett bruke hele valgkampen uansett på å spre usikkerhet om hva Thorning mener det når hun sier at etterlønnen ikke skal røres. I beste fall kommer hun nå anklagene om løftebrudd i forkjøpet.

Ærlighet kan sikkert gi plusspoeng på marginen, men det finnes også en helt reell risiko for at S og SF nå har støtt fra seg en del velgere som anså disse to partiene som troverdige garantister for at etterlønnen ikke blir svekket. Thorning får som sagt en pedagogisk utfordring hvis hun skal forklare at S og SF er like mye imot etterlønnskutt som før, men at standpunkter før og etter valget noen ganger simpelthen er nødt til å se litt annerledes ut. Men spørsmålet er eventuelt hvor velgere som er opptatt av å bevare  etterlønnen, men som nå skremmes eller forvirres av venstrefløyens doble budskap, egentlig har igjen å gå? Dansk Folkeparti, som lenge også ville bevare etterlønnen som idag, er med i forliksforhandlinger med regjeringen og De Radikale, og for mange vil det reformerte kommunistpartiet Enhedslisten være et uakseptabelt alternativ, om de aldri så mye er motstandere av etterlønnskutt.

De neste dagene kan bli helt avgjørende for hvilken retning valgkampen tar. S og SF har justert etterlønnskursen, og også lagt fram deler av sin alternative gjenopprettingsplan for dansk økonomi, samtidig som velferdsforhandlingene går inn i sin siste fase. En ferdig velferdsavtale er ikke bare ventet å utløse nyvalg, men også å gi noen svar på hvordan reagerer i praksis på resultatet av velferdsforhandlingene. S og SF har med sitt risikable trekk tatt sine forholdsregler vis-a-vis regjeringen, men det tydeligste signal på hvordan valgkampen blir kommer når velgerne må forholde seg til velferdsreformer som en realitet og ikke kun som et ja-nei-spørsmål i meningsmålinger.